Follow by Email

onsdag 14. oktober 2015

De 105 fleinsoppene som gjorde meg religiøs




DISCLAIMER: Jeg vet at denne tripprapporten får meg til å høres klinisk sinnssyk ut. Men please, prøv å husk at dette bare er en fattig skildring av en subjektiv opplevelse. Jeg påstår ikke at jeg beskriver noen objektiv virkelighet eller sannhet her, selv om opplevelsen var høyst virkelig for meg personlig, og selv om den har gjort meg, en livslang ateist, dypt og inderlig religiøs. (La meg for ordens skyld understreke at jeg ikke tilslutter meg noen etablert religion, da det jeg opplevde transcenderer alle eksisterende religioner. Så dette dreier seg om en ny, navnløs religion jeg herved har grunnlagt, og som jeg trolig forblir det eneste "medlemmet" av.)
Ord kan forøvrig aldri beskrive hvordan en psykedelisk opplevelse føles. Språket vårt er et dårlig redskap når man skal skildre følelsen av å tre inn i andre dimensjoner og kommunisere med guddommelige entiteter. For å forstå, må man erfare det selv. Man må kjenne opplevelsen på ens egen kropp og i ens eget sinn.
*

Det var tiende oktober 2015.
Jeg gikk opp i skogen kl. 17, til stedet hvor jeg startet å trippe forrige gang. Jeg hadde med meg en del tørket spiss fleinsopp (Psilocybe semilanceata) jeg hadde plukket selv. Jeg visste ikke eksakt hvor mange, bare at det var rundt 100, noe jeg anså som en passende mengde å spise drøyt halvannen uke etter at jeg hadde turet på ca 250.
Kl. 1705 begynte jeg å spise sopp. Jeg hadde ikke spist mye mat tidligere på dagen, bare tre brødskiver til frokost, så jeg var sånn passe sulten. Jeg skylte ned soppen med eplejuice, og da klokka var ca 1715 hadde jeg fått i meg alle sammen. Da hadde jeg talt 105 stk. Mange av disse var veldig store til fleinsopp å være, så den samlede mengden, i gram, var trolig ikke så langt unna det jeg hadde fått i meg da jeg spiste 250.
Jeg la meg ned i den tørre mosen på stedet, og så opp på himmelen.
Det var litt kjølig, særlig på hendene siden jeg ikke hadde med meg hansker, så allerede klokken 1745 begynte jeg å gå tilbake. Jeg merket effekten allerede da. Ingenting visuelt, men en bølge av svak engstelse skylte over meg. Det var litt uventet, siden jeg egentlig, de siste minuttene, hadde vært innstilt på å spise ca 20 sopp til når jeg kom hjem. Nå konkluderte jeg med at 105 fikk være nok. Jeg sa til meg selv at dette kom til å gå bra, dette var jo ingenting sammenlignet med forrige tur. Finmotorikken begynte å svikte bittelitt, og jeg merket en sitring i ekstremitetene. Jeg gjentok til meg selv at dette kom til å gå bra, at jeg hadde full styring, og disse besvergelsene holdt engstelsen i sjakk.
Jeg kom meg hjem, ryddet unna rot som stresset meg, betraktet speilbildet mitt på badet, pupillene som allerede var utvidet. Jeg tente et par duftlys og en duftlampe med eterisk olje, ting jeg hadde gått til innkjøp av etter forrige tripp. Så la jeg meg til rette i senga og opprettet kontakt med J på Facebook. Jeg hadde på forhånd avtalt med henne at hun skulle være litt "barnevakt" for meg. Todimensjonale bilder hadde på dette tidspunktet begynt å få mer dybde, men de var fortsatt ikke relieffer. Jeg begynte å høre på en spilleliste på YouTube, full av musikk jeg hadde forberedt til denne anledningen. Det føltes bra, men jeg merket at jeg ikke klarte å holde hendene helt i ro. Jeg ville bevege på meg, men måtte stritte i mot, måtte anstrenge meg litt for å få hendene til å være stille.
Det var da det hendte. Et slags flashback til forrige tripp, til den følelsen jeg hadde hatt da jeg virkelig begynte å trippe. Å beskrive denne følelsen er umulig, men det var en slags dyp, "profound" forståelse av hvordan alt henger sammen, uten at jeg klarte å sette ord på det. En slags enorm ærefrykt og forståelse av det guddommeliges sanne natur. Og denne følelsen var visuell og episk, den var et landskap, nærmere bestemt en fjellvidde som befant seg i et slags storslagent intet, hinsides tid og rom. Jeg tenkte på R, vurderte kanskje å kontakte ham, men bestemte meg i stedet for å kontakte J. Jeg ba henne ringe meg, også prøvde jeg å beskrive denne innsikten. Naturligvis lot det seg ikke gjøre, for jeg klarte ikke engang å artikulere for meg selv hva det egentlig var jeg følte. Så jeg måtte legge på røret ganske raskt.
Nå begynte jeg å ture for alvor. Egentlig husker jeg ikke noe særlig av rekkefølgen på tingene her. Rent visuelt var det full pakke. Små todimensjonale, statiske bilder blir, helt konkret, animerte hologrammer som flommer ut av skjermen og omringer meg og danser rundt meg og fyller meg med en intens følelse av fred og kjærlighet og uendelig, ubeskrivelig, dyp nytelse som bokstavelig talt får meg til å hive etter pusten. Jeg svettet som en gris, jeg hyperventilerte, hjertet hamret i brystet, hendene mine skalv og sitret.
Så ble sanseinntrykkene for sterke, så jeg skrudde av musikken og bare lukket øynene mens jeg gled gjennom indre landskaper og følelser av dyp fred og kjærlighet. Bølger av lys skylte over meg.
Og det er da vesenene oppretter kontakt med meg.
På innsiden av øyelokkene mine begynner et slags ubestemmelig vesen å vise meg diverse ting. Det er nærmest som en slags pantomime. Bare enkle demonstrasjoner av ting jeg ikke forstår. Bevegelser. Ting jeg nå ikke klarer å huske.
Så begynner dette vesenet å sende bølger av lys over meg. Dette er et helt konkret optisk lys jeg kan se, til tross for at jeg trolig fortsatt har øynene lukket -- og til tross for at jeg ligger i et veldig dunkelt belyst rom.
Det er nå jeg innser at det ikke bare er ett vesen her, men flere, og at de observerer meg. Og vesenene, som såvidt jeg husker ikke har noen synlig kropp, begynner å kommunisere med meg, telepatisk. De sier basically:
"Hør her, Kenneth. I kveld har du faktisk avslørt oss. Du har gjennomskuet dette spillet. Du er den første som har forstått at alt er en simulasjon, en simulasjon av følelsen Kjærlighet. Du har forstått at hele universet ditt bare er et dataspill. Vi har observert deg i det siste. Nå er du i ferd med å trå over terskelen til VÅR dimensjon. Er du klar for dette? Vil du se det vi har å vise deg?"
Her hiver jeg altså etter pusten, men klarer å si (eller tenke) "Ja, jeg er klar. Vis meg."
"Greit. Vi kan ihvertfall vise deg bittelitt. Kom her, bli med."
Så er det nærmest som at jeg ser at ett av disse vesenene har en slags volumtuner eller dimmer på "kontrollpanelet" sitt. Og vesenet sier: "Jeg skrur opp intensiteten litt. Tror du at du takler dette?"
Jeg svarer bekreftende.
Også skrur vesenet helt bokstavelig talt på denne fuckings dimmeren. Men bare litt.
Og det som så skjer er at jeg hører en lyd. En forvrengt, ubehagelig, høy tone. Så kjenner jeg en akselerasjon og en risting og during i kroppen, akkompagnert av en høy summelyd og synet av en slags bølgende slange av fluorescerende lys som gradvis strekker seg oppover. Og jeg forlater kroppen min og skytes gjennom en tunnel, gjennom ubegripelige farger og følelser, ut i et tidløst intet hvor jeg ser hele livet mitt i revy. Jeg ser både fortiden og fremtiden min samtidig, og jeg ser alle personer jeg noensinne har kjent, jeg ser hva de betyr for meg, hvilken rolle de spiller i livet mitt, hva deres hensikt er, hvorfor vesenene har plassert dem der, hva som er meningen med alt sammen. Og vesenene vrir flere ganger på dimmeren og sender meg gjennom flere dimensjoner fulle av lys og pur kjærlighet, før de sier:
"Du har forstått litt av sammenhengen, Kenneth. Og vi har vist deg litt nå. Men du er ikke klar for mer ennå."
Også innser jeg at disse interdimensjonale vesenene, som altså har skapt universet jeg lever i, gir slipp på meg. De forlater meg.
Og nå er jeg helt alene.
Her begynner virkelig kampen mot meg selv. Demonene mine er i ferd med å dukke opp igjen, og jeg må nedkjempe dem. Jeg ligger fortsatt i sengen min, trolig med øynene lukket mesteparten av tiden, men det føles som om jeg er i et gedigent landskap. Jeg ser meg selv utenfra, ser hele livet mitt, og jeg føler virkelig at jeg har brutt gjennom noe, at jeg har forstått noe som ingen andre har forstått, at jeg har sett ting ingen andre har sett, at jeg har skjønt hva som er den egentlige Sannheten. Jeg har skjønt at universet er en simulasjon som tar sikte på å besvare følgende spørsmål:
"Hva er kjærlighet?"
"Hva er vennskap?"
"Hva vil det si å ha en mor?"
"Hva vil det si å ha en familie?"
"Hva vil det si å ha en fysisk kropp?"
Så er det som om en stemme snakker til meg, og den omtaler meg i preteritum. Den sier ting som: "Se her, Kenneth. Dette var hva du gjorde med livet ditt. Dette var det du forsto."
Og mens stemmen sier dette, ser jeg hele tiden meg selv og mitt eget liv utenfra. Jeg ser noe jeg oppfatter som fremtiden min, ser at jeg er blitt en slags psykonaut som klarer å formidle dype, psykedeliske innsikter til mengder av mennesker. Og jeg ser dessuten Ø, som er programmerer og nettopp har flyttet til denne småbyen jeg bor i. Jeg ser at det er en slags hensikt med at han har flyttet hit, og at programmeringen hans, av en eller annen grunn, har en dyp mening og betydning for det psykonautiske nybrottsarbeidet mitt (som tilsynelatende revolusjonerer hele verden og alle menneskers forståelse av tid og rom og meningen med livet). Livet mitt blir skildret i form av en slags stor bok med sider som hurtig, ekstremt hurtig, blir bladd om.
Samtidig er det en annen stemme som forteller meg at jeg er en fortapt sjel, at jeg er på villspor. Mens en tredje stemme basically oppsummerer hele livet mitt, alle hendelsene jeg har vært gjennom. Denne stemmen fokuserer også veldig på moren min og på betydningen hun har for meg. Den sier at hun alltid har hatt tro på meg og at hun fortsatt har det, til tross for alle feilene og manglene mine, og at hun og jeg faktisk har ganske mye til felles.
Gjennom hele denne prosessen er det et vanvittig tankekjør. Tankene raser, og jeg ser meg selv liksom fra fremtiden. Jeg kjemper mot bølger av angst og ensomhet. Hallusinasjonene er veldig sterke, men det eneste jeg husker av dem er fullt av ansikter i gardinene. De fleste av dem er, av en eller annen grunn, katteansikter. Eller menneskelignende katter eller kattelignende mennesker. Andre ting jeg ser er pikselert datagrafikk og en slags "forskyvninger" eller "frame skips". Man snur seg, også blir liksom ikke "bildet" (virkeligheten) helt oppdatert med en gang. Det er en forsinkelse der. I tillegg ser jeg en del fraktaler og mønstre og "singulariteter" som pulserer og beveger seg og sender ut fluorescerende lys.
Neste stadium i trippen er verre. Det føles som om mange år har gått, og jeg er helt overbevist om at jeg er blitt klinisk sinnssyk. Jeg vet at jeg hallusinerer, jeg er klar over at jeg ligger i sengen min, og jeg er klar over at jeg har en bøtte ved siden av denne sengen, og at jeg har mulighet til å spy. Samtidig er jeg ganske sikker på at jeg ikke har spydd ennå, og jeg føler ingen umiddelbar trang til det heller. Munnen er tørr og er full av metallsmak, så jeg tør ikke drikke av vannglasset jeg har stående like ved. Vann ville trolig smakt omtrent som batterisyre på dette stadiet. Jeg ser flere ganger på klokka jeg har liggende ved siden av meg, på fryseboksen som fungerer som nattbord. På et tidspunkt er den litt over halv åtte. Så forløper et tidsintervall som føles som flere år, og jeg ser på klokka på nytt. Fortsatt er den litt over halv åtte.
Gjennom hele dette stadiet føler jeg meg dypt ensom og forlatt. Og altså sinnssyk. Jeg ønsker inderlig at moren min skal ringe meg og få sendt meg til legevakt eller sykehus. Men samtidig er jeg livredd for å måtte innrømme at jeg har forgiftet meg selv med sopp. Jeg tenker også mye på J, og ønsker at hun skal ringe meg. Antageligvis innser jeg at jeg selv ikke klarer å ringe noen.
Det virker som om ekstremt lang tid forløper på denne måten, og opplevelsen er veldig ubehagelig. Men så, gradvis, får jeg kjempet meg gjennom det. Og jeg kommer meg på do, hvor jeg urinerer. Så legger jeg meg i senga igjen, og ligger der ganske lenge, mens verden gradvis blir mer normal, og jeg kan begynne å tenke tilbake på hele trippen. Jeg går på do igjen, ser meg selv i speilet, og må le høyt når jeg tenker på hvor latterlig spinnvill denne opplevelsen var. Mye villere enn trippen på 250 sopp.
Og det er sånn ca her jeg er nå, kl. 04:20, søndag 11.10.2015. Jeg har brukt timene etter trippen til å skrive utførlig om opplevelsen til J på Facebook, og til å høre litt på musikk fra spillelisten. Jeg føler meg veldig bra nå, særlig psykisk, men har bittelitt vondt i hodet. Det hadde jeg forøvrig før jeg begynte å spise flein også, men jeg tok et par Ibux før jeg gikk opp i skogen. Jeg har ledd ganske mye disse siste timene. Ledd av hvor latterlig det er at man kan plukke et slikt "rusmiddel" helt gratis ute på ens egen plen og i mange norske kulturlandskap.
Kort oppsummert: Jeg, ateist gjennom over femten år, er nå -- i mangel av et bedre ord -- religiøs. Det ser ut til å finnes interdimensjonale, transcendente og/eller utenomjordiske intelligente vesener vi kan komme i kontakt med bl.a. gjennom psilocybin. Spissflein lar oss se mer av virkeligheten slik den faktisk er, og kan la oss forstå at dette universet er en slags illusjon eller "dataskapt" simulasjon. Dette er nå, etter denne trippen, blitt min tro. Jeg forstår fortsatt veldig lite av hva disse interdimensjonale skapningene ("selvtransformerende maskinalvene"?) egentlig er, men opplevelsen av at de kommuniserte med meg og løftet litt på Mayas slør, var høyst reell og ubeskrivelig sterk. Hele greia var så mindblowing at det er komisk å tenke tilbake på det, men jeg er samtidig full av dyp ærefrykt og undring.
Naturligvis er det også en mulighet for at det overhodet ikke finnes slike vesener, og at de kun eksisterer som tanker i hodet til meg og mange andre som har tatt flein og annen psykedelika. De fleste som ikke har prøvd en stor dose psykedelika selv, vil antageligvis tro at det hele bare er innbilning, delirium og hallusinasjoner. Men mange ville skiftet syn om de selv prøvde én eller flere store doser.
Jeg gir spiss fleinsopp terningkast seks.
*
EPILOG:
På noen få tiår har dataspill gått fra Pong-grafikk i svart/hvitt til noe som minner om fotorealisme og som har newtonsk fysikk som også minner om virkeligheten. Innen 2035 har vi virtual reality som er uadskillelig fra den virkelige verden. Vi har teknologi som kan lure samtlige sanser, ikke bare syn og hørsel. EEG-teknologi eller elektroder som stikkes direkte inn i hjernen, kan stimulere både det olfaktoriske, gustatoriske og vestibulære systemet. Dette er ganske ukontroversielle påstander for de fleste som følger med på den rivende utviklingen i VR-feltet nå for tiden.
La oss så forestille oss en utenomjordisk sivilisasjon som, hva teknologisk utvikling angår, er kommet f.eks. en million år lenger enn menneskeheten. Hva slags teknologi har en slik sivilisasjon tilgang på? Er det utenkelig at slike skapninger vil fremstå som transcendente for oss? Er det utenkelig at de vil fremstå som "skytsengler", "guder" eller overnaturlige, interdimensjonale vesener? Er det utenkelig at de overvåker oss -- og, under gitte omstendigheter, kan kommunisere med oss? Er det utenkelig at de gjennom en avansert form for VR kan skape et helt ("virtuelt") univers, f.eks. vårt?
Nei, det er tvert imot sannsynlig.
Og skapningene trenger ikke være utenomjordiske heller. De kan f.eks. være fjerne etterkommere av mennesker, som simulerer sine forfedres liv -- eller som har lært seg å reise tilbake i tid og/eller på tvers av universer.
Jeg er over femti prosent sikker på at jeg nå, ved å innta fleinsopp, har kommunisert med slike skapninger. Jeg tror Aldous Huxley hadde rett: Menneskesinnet fungerer først og fremst som et sensurorgan som filtrerer ut mesteparten av informasjonen vi hele tiden bombarderes med, slik at vi skal klare å fungere og være produktive i hverdagen. Men ved å innta f.eks. DMT eller psilocybin i tilstrekkelige mengder, kan filteret midlertidig (og delvis) fjernes slik at transcendente skapninger kan få kontakt med oss. Vi forstår kanskje ikke så mye av det de prøver å fortelle oss, men de er "her", rundt oss, på "Den Andre Siden".
Jeg tror noen av skapningene er en slags administratorer eller moderatorer ("skytsengler"?). Andre er programmerere som leter etter feil i kildekoden. Atter andre er hackere som står bak mye av det vi kjenner som spøkelser, gjenferd og en del andre paranormale fenomener.
Det er naturligvis også en mulighet at skapningene bare er ulike aspekter av f.eks. min egen underbevissthet. Grunnen til at jeg likevel sier jeg er mer enn femti prosent sikker på at det er eksterne, intelligente vesener som eksisterer uavhengig av meg, er selve opplevelsen.
Opplevelsen var så storslagen og episk og fantastisk at jeg vurderer det som relativt usannsynlig at dette var noe annet enn eksterne skapninger med en egen "bevissthet" (-- hva nå enn "bevissthet" egentlig måtte være). Tidlig på en stor fleinsopptripp, når jeg begynner å ture skikkelig, er jeg bevisst på at jeg hallusinerer. Jeg vet hvem jeg er og hvor jeg er -- selv om hallusinasjonene er fantastisk "kule" og jeg kjenner en uendelig dyp følelse av mening, guddommelighet og orgasmisk ekstase og eufori. Jeg vet at jeg har spist sopp, og at det jeg ser ikke er "virkelig".
Men da disse skapningene tok kontakt, var opplevelsen en annen. Da følte jeg ikke lenger at jeg hallusinerte. Det var en kvalitativt annen opplevelse, ikke en gradsforskjell, men en vesensforskjell fra de hallusinatoriske stadiene. Det var en opplevelse som minnet om "egodøden" jeg hadde på gulvet på badet mitt mot slutten av 250-trippen -- men som var enda sterkere.
Dette beviser uansett ikke noe som helst. Men det er ganske vanlig å komme i kontakt med slike entiteter når man tar store mengder DMT og til dels psilocybin, og mange (de fleste?) som kommer i kontakt med dem mener også at det dreier seg om vesener som eksisterer uavhengig av oss, i en eller annen hinsidig virkelighet vi sjelden får innblikk i.
Definitive svar blir det uansett trolig vanskelig å få, men det må ihvertfall forskes mye mer på dette feltet, så det er viktig at vi prøver å få legalisert fleinsopp og andre enteogener.


EPILOG # 2:
Angående hvorvidt psilocybin-"skapningene" er interne eller eksterne:
Jeg tror kanskje dikotomien mellom internt og eksternt, indre og ytre, er et kunstig og unødvendig skille i denne sammenhengen. For faktum er at absolutt alle opplevelser vi har, er interne. Enhver tanke eller følelse vi opplever i livet, finner sted i hjernen vår. Og enhver sansning er også noe som finner sted i hjernen. Øynene våre "ser" aldri noe som helst. De bare fanger opp fotoner som blir omdannet til sansedata som så blir videresendt fra øynene via synsnerven og inn til synssenteret bakerst i hjernen, hvor selve synssansen faktisk blir skapt. Det samme gjelder de andre sansene. Hjernen selv ligger inne i et bekmørkt kranium hvor lys ikke slipper inn. Likevel klarer den å oppleve lys. Det vet jo også alle som drømmer om nettene.
Hvis jeg selv og en flaggermus er i samme rom, ser vi ikke det samme rommet. Flaggermusen er nesten blind, og navigerer ved hjelp av ekkolokasjon. Den har derfor et helt annet "bilde" av rommet enn jeg har, et bilde vi mennesker ikke kan forestille oss. Hadde jeg hatt en tvillingbror, ville han også sett verden på en litt annen måte enn jeg ser den. Øynene hans ville kanskje vært en millimeter lenger fra hverandre enn mine er, slik at hans opplevelse av stereoskopi kanskje ville vært sterkere enn min. Det finnes dyr som kan se i den infrarøde delen av det elektromagnetiske spekteret, og det finnes andre dyr som kan se i den ultrafiolette delen. En radio kan fange opp radiobølger, som også, i likhet med lys, er en type elektromagnetiske bølger. Hva om psilocybin gjør hjernene våre mottagelige for en annen type bølger som omgir oss hele tiden? En annen type informasjon?
Jeg tror ikke at vesnene er noe som svever i det fysiske rommet rundt oss. Jeg tror de er forankret i hjernen vår eller i psilocybinet eller -- mest sannsynlig -- i de kjemiske prosessene som finner sted når store doser psilocybin (eller DMT e.l.) reagerer med hjernen vår. Men de er transcendente, så de overskrider språket vårt. De overskrider de språklige kategoriene våre, og de overskrider våre begreper om tid og rom, som jo bare er mentale verktøy og modeller vi bruker for å klare å navigere, fungere og utvikle en sivilisasjon.
Moderne naturvitenskap har lært oss at lys både er partikler og bølger på én og samme tid. Dvs: Partikler og bølger er like gyldige visualiseringsverktøy for å forstå hva lys, dypest sett, "er". De er like gyldige modeller, og lys kan opptre som bølger hvis man måler det med én type instrument, og som partikler hvis man måler det med en annen type instrument.
I tenårene lekte jeg med tanken på at det kanskje finnes "conscioner" -- "bevissthetspartikler". Altså hittil uoppdagede og bittesmå elementærpartikler (som også kan betraktes som bølger) som danner et "bevissthetsfelt" som omgir oss. Naturligvis en umoden og kvasifilosofisk, pseudovitenskapelig tanke, men ... Tja.

onsdag 30. juli 2014

Prolog til fantasyroman jeg begynte å skrive for noen år siden (skisse)

[Link til fortsettelsen (kapittel 1)]



Prolog, del 1


År 902 etter Den Andre Ilandstigningen, fogderiet Dhellior, fylket Astralochia, regionen Bhallor i det kongelige imperiet Gloth:


Det regnet den dagen Uleg fant det døde monsteret. Lenge hadde det pøst ned over hele Dhellior, Gloths sydøstligste fogderi, så bakken var gjørmete og sleip da soldaten klatret ned taustigen fra vakttårnet, for å finne ut hva som hadde lagd lyden han hadde hørt. Et høylytt drønn hadde det vært, et sted i det fjerne, bakenfor åskammen han var pålagt å holde under oppsyn. Torden var tanken som hadde slått ham først, men lynnedslag hadde han ikke sett, ei heller lysglimt. Grunnmuren i vakttårnet hadde ristet, noe som ytterligere forsterket mistanken om at dette var noe helt annet enn tordengudens vrede. Siden Dhellior grenset til ødemarken såvel som Phagus, var Uleg én av mange soldater utstasjonert i fogderiet. Han hatet denne drittjobben – kjedelig og dårlig betalt var den, slett ikke som broren hadde forespeilt ham. Å, han ønsket seg langt bort, til Ghurrons gylne strender eller Rutildes frodige sletter, hvor vinrankene vokste tett og druene måtte være sprekkeferdige av gudenes nektar!
            Uleg nådde toppen av åskammen. Han skuet ned mot skogholtet og elven som dannet grensen mot ødemarken, hvor intet menneske, ham bekjent, hadde satt sin fot. Tåke lå over tretoppene; luften var full av yr, et nesten-opphold i regnværet som hadde preget egnen de siste dagene. Han så at det lå noe der, ved elvebredden, ved det som, før regnværet begynte, hadde vært et nesten uttørket elveleie. Stort var det, og grålig, likesom de øvrige formene i landskapet rundt ham. Nysgjerrig gikk han nærmere, trakk sverdet opp av skjeden og myste for å se bedre. Ikke før han sto et halvt steinkast unna, skjønte han at det var et dyr. Men hva slags dyr? Hvilket monster kunne oppnå en slik størrelse? Han skalv, men visste ikke om det skyldtes frykt, kulde – eller begge deler. De siste meterne holdt han sverdet hevet, rettet mot beistet, hvis lukt han nå kunne ane.
            Det var en velkjent lukt.
            Svovel.
            Men var det ikke også en annen eim der? Eimen av ... død? Langt fremskreden forråtnelse? Han var sønn av en fyrstikkmakerske og en slakter – han kjente disse luktene, hadde vokst opp med dem, visste hvordan de tedde seg i neseborene.
            Beistet hadde skjellete rygg. Og vinger. Vantro iakttok han skapningen mens han gikk rundt den, granskende den enorme kroppen. Han ristet på hodet og kjente skjelvingen tilta i styrke.
            Drager var noe som hørte mytene til, noe man skremte barna med. Riktignok fantes det ennå seidmenn, hekser og skalder som i fullt alvor hevdet de hadde eksistert en gang – men dét var for titusener av år siden, i et annet tideverv, lenge før menneskene grunnla Gloth, lenge før Galdarbaoth steg opp på Evighetens Strand. Oldinger og forrykte påsto hardnakket at de siste dragene var blitt drevet ut i ødemarken, på flukt fra menneskene, for uminnelige tider siden. Men dette var historier de fleste oppegående borgere trakk på smilebåndet av, historier forbeholdt galfransene, ungene og de lettlurte.
            Nå så Uleg en med sine egne øyne, men han kunne ikke tro det han så, kunne ikke akseptere at det var virkelighet. Han stakk sverdet borti det grønnlige skinnet, som for å gjøre det virkelig. Noen skjell – metalliske, glinsende – falt av. Enda en gang stakk han, og kjente det harde skinnet gi etter, før han lot klingen skrape bortover monsterets flanke. Mengder av skjell løsnet, falt av, dalte ned i den seige, blodige gjørmen som var dragens siste hvilested.
            ”Hva tok livet av deg?” sa Uleg, og ble overrasket over å ha ytret det høyt.
            Han gikk enda en runde, rundt hele den tyve meter lange kroppen, letende etter sår, merker, et eller annet som kunne gjøre det mulig å fastslå en dødsårsak. Men han fant ingenting, kjente bare lukten av svovel og råtnende kjøtt – og strevde med å sette stanken i sammenheng med lyden han hadde hørt. For hvis dragen nettopp hadde strøket med, hvordan kunne det ha seg at den allerede var i gang med forråtnelsesprosessen? Eller var det simpelthen slik alle drager luktet, levende såvel som døde? Han visste ikke, men var ikke i tvil om at han måtte rapportere dette til Kommandanten.                   

Funnet ble dysset ned. Uleg fikk uttrykkelig beskjed om aldri å nevne det til en levende sjel – om han hadde livet kjært. Så snart regnet ga seg, dynket man kadaveret med lettantennelig olje – og brant det, hvorpå asken ble spredt i elven. I tillegg ble området rundt sperret av, fire nye vakttårn ble oppført og åtte av fylkets dyktigste infanterister ble satt inn som vakthold, døgnet rundt, med stående ordre om å likvidere eventuelle skuelystne og andre utenforstående. Uleg strevde med å holde tett, og hans overordnede bet seg merke i hans sjelekvaler – og tok det til følge. Han ble tatt av dage mindre enn en måned etter at han hadde oppdaget dragen.                                                         
            Store ressurser ble satt inn på å holde funnet hemmelig. Flere permanent bemannede vakttårn ble umiddelbart oppført i samme område og i de tilstøtende egnene. Alle væpnede styrker i Dhellior var i full alarmberedskap, selv om de færreste fikk vite hva trusselen besto i. Skog ble ryddet, festningsverk ble reist. Vaktene fikk ordre om å holde øye med luftrommet, og man iverksatte ytterligere tiltak for å beskytte seg: Fem trebucheter ble konstruert på stedet, med tømmer fra det lokale skogholtet. Dertil ble tre mobile onagere, to mangoneler og tre andre katapulter fraktet inn fra Lyndhorn, den nærmeste landsbyen. Bønder og jegere fikk beskjed om å holde seg unna området – ellers ville de bli beskutt, uten rettergang. Alle tiltak ble iverksatt på Byråets ordre, som handlet på vegne av de høyvelbårne, kurfyrstene, imperiet og – i siste instans – Hans Aller Nådigste Majestet kong Sados VI av Gloth.  
            Man observerte ikke flere drager i Gloth det året, men likevel begynte folk å forstå at noe var i gjære. Ryktet gikk – utro tjenestemenn klarte ikke alltid å holde tett. Selv generaler kunne finne på å plapre i lystig lag. Slik hadde det seg at hele Bhallor hadde hørt uverifiserte rykter om én ... to ... tre ... drager før året var omme – det ene ryktet villere enn det andre. Kong Sados innførte derfor en lov som forbød folk å snakke om drager, slik at produktiviteten kunne opprettholdes og riket bestå. Å nevne drager ble straffet med døden – og etter hvert, etter et års tid, var ikke lenger dragene på alles lepper. Folk hadde tilsynelatende glemt dem, sluttet å tenke på dem, vendt tilbake til sin daglige gjøren og laden. Selv Ulegs familie hadde kommet over tapet, forsont seg med sorgen over hans bortgang – og sluttet å spørre Kommandanten om hvilken skjebne som egentlig hadde blitt ham til del.
            Men i ødemarken, langt hinsides menneskenes riker, lurte en trussel som i tidens fylde skulle få alle andre farer, selv dragene, til å blekne ...                                                                                                             

Del 2:   

Halbard hadde aldri trodd han skulle få se et troll. Nå sto han og stirret, ikke på ett troll, men på seks. Og alle sammen var døde, liggende utenfor hovedporten til en forlatt borg lengst syd i Melistre, Phagus’ sydligste len, på grensen mot den veldige ødemarken. Halbard holdt seg for nesen – trollene stinket av forråtnelse. Han sparket i en livløs kropp, som om dét kunne gi ham svar på hva som hadde drept dem. Bordene i porten hadde kloremerker. Flere var bøyd innover, som om trollene hadde forsøkt å knuse den enorme døren. Halbard så ikke noe blod, ikke noen sår, men han så – og luktet – at trollene var i ferd med å råtne. Knokene til det ene trollet var såre, rødlige, og store trefliser stakk ut av dem. Halbard hadde ankommet åstedet bare noen øyeblikk tidligere, like etter å ha hørt forpinte skrik, høylytt banking og dundring. Han hadde forlatt vaktposten, og nå sto han altså her, glanende på disse halvveis mytiske vesnene ingen, så vidt han visste, hadde sett på flere årtusener. De hadde vært på flukt fra noe, såpass skjønte han. Men hva? Og hvorfor? Hva i Alcus navn kunne drive disse behornede beistene på flukt? De hadde huggtenner store som dolker, kraftige kjever, enorme overarmer. Han skuet sydover, ut i den vidstrakte ødemarken. Noen fjell kunne skimtes i det fjerne, innhyllet i hvitlig dis. Isbreer kunne såvidt anes foran de fjerneste blånene. Blygrå skyer samlet seg på himmelen. Halbard hutret og gikk bort derfra, usikker på om han ville bli trodd hvis han fortalte noen om det han hadde sett.
            Han ble umiddelbart likvidert da han rapporterte inn observasjonen. Kadavrene – redusert til skjeletter med bare enkelte slintrer av innvoller og råttent kjøtt – ble dumpet i borgens uttørkede vollgrav, før de ble brent. Så fylte man igjen vollgraven med grus og jord. Permanente vaktposter ble utstasjonert i og rundt borgen, sikkerhetstiltakene var strenge – alle som var involvert i saken, hadde taushetsplikt. Likevel begynte det ganske snart å surre rykter om flere observasjoner ved andre vaktposter, lenger ute i ødemarken, også over grensen mot Gloth. Det ble snakket om flokker av troll som kom langveisfra, over Tåkefjellene og de Pangæiske fjellene, fra den snødekte villmarken i det fjerne syd. Pelskledde var de, og raggete. Og de løp, som ble de jagd av noe, et eller annet som fantes der ute i ingenmannslandet, i de hvite områdene på kartet. De prøvde å ta seg inn i vakttårn, gjennom murer og festningsverk – men som regel styrtet de omkull, døde, før de lyktes. Så sa ihvertfall ryktene. Soldater som plapret, ble nådeløst henrettet, én etter én. Likevel fikk folk nyss om flere av hendelsene, noe som ansporet kong Anchar til å innføre en ny lov, en som forbød allmuen å snakke om trollene. Loven var nesten virkningsløs, men etter en tid døde ryktene hen av seg selv, observasjonene tok slutt, allmenn oppstandelse og konflikter var forhindret.
            Enn så lenge.

Del 3:

Archibald hadde vandret i ukesvis da han fikk se kanalen. Den lå der, grå og veldig foran ham, lik et gedigent sår i landskapet. Den skar Perneuslandbroen i to, og i det fjerne kunne han skimte noe ... annet, noe forferdelig stort ... En mur, minst syv hundre alen høy, flere mil lang. Den ble borte i disen i øst såvel som i vest, likesom slukt av en melkehvit, skimrende tåke. Hvem hadde bygd disse enorme konstruksjonene? Han hadde ikke svaret – han var bare en ensom kartograf, sendt alene ut på denne oppdagelsesferden, siden kong Anchar ikke hadde ressurser til å sende flere. Med skisseblokk, sverd og bue vandret Archibald rundt på den langstrakte landbroen – lengre nord, hadde han trodd, enn noe menneske tidligere hadde trådt. Men nå, mens han sto og skuet mot kanalen og muren, visste han ikke lenger hva han skulle tro. For hvem – om ikke en eller annen fordums sivilisasjon av mennesker – hadde skapt disse makeløse underverkene? Guder? Archibald humret for seg selv. Han hadde aldri vært av den religiøse typen, hadde alltid sett på gudene som intet mer enn myter og eventyr. Men nå begynte han, i sitt stille sinn, å revurdere sin overbevisning.
            ”Hvorfor bygde de både en kanal og en mur?” sa han, før han forbannet den leie uvanen han hadde lagt seg til med å snakke med seg selv. En mur, her, langt ute i den kalde, forblåste ødemarken, hvor forholdene var så ugjestmilde at selv lav og mose slet med å klore seg fast. Kanalen kunne vel i og for seg vært brukt til sjøfart, men hvilken hensikt skulle muren tjene, om ikke å holde noen, et eller annet, ute? Eller ... inne? Han noterte flittig, lagde noen skisser og gikk og slo opp teltet. Det var varmere enn årstiden skulle tilsi – bakken var riktignok ennå dekket av noe snø og is, men permafrosten var i ferd med å tine, telen holdt på å slippe taket. Han var godt kledd, iført en heldekkende drakt av hulebjørnpels. Drakten hemmet bevegelsesevnen hans, men denne uheldige egenskapen ble mer enn oppveid av dens evne til å holde kulden ute.
            Etter å ha satt opp teltet, så han over kartskissene før han gikk til ro for natten, liggende i en teppepose av tykt mammutskinn.
            Neste dag fant han en gnom liggende et steinkast unna teltet. Den var tilsynelatende død, og stinket av forråtnelse. Men Archibald var sikker på at den ikke hadde vært der kvelden før, for han hadde gjort sitt fornødne på nettopp det stedet. Gnomer hadde han sett før, bevandret som han var i fjerntliggende himmelstrøk, men aldri en død en. Hvor hadde den kommet fra? Hva hadde tatt livet av den? Han satte seg ned for å tegne gnomen da det plutselig forekom ham å berøre den. Den var ennå varm. Den kunne ikke ha ligget der mer enn noen minutter, ellers ville den vært stivfrossen i den kalde blåsten. Hva hadde tatt livet av den? En eller annen sykdom? Archibald skuet mot muren, likesom den skulle ha svaret, før han igjen rørte ved gnomens hud, strøk den forsiktig.
            Ikke før hadde han gjort det, så følte han seg uvel. En bølge av kvalme skylte gjennom ham, og han kastet opp der han satt. Han forsøkte å reise seg, men maktet det ikke. I stedet segnet han om og ble liggende der, stadig dårligere, helt til han besvimte.
Ikke lenge etter, sluttet hjertet hans å slå.

Del 4:

Cyrinx hadde sin første dag på jobben, da hun fikk se alvene. Hun var eneste kvinne utstasjonert i den gothnomiske ødemarken. Våpen fikk hun ikke bære – slik var Loven – men hun stelte for karene, jobbet på grovkjøkkenet, skrelte poteter, kokte velling og vasket gulvene i den vesle borgen Lockerhauss, i den sydligste delen av fogderiet Tarn, i fylket Silmer.
            Hun var nede ved bekken for å vaske klær, da det hendte. I det fjerne, ut av tåken, kom det noen løpende. De kunne vel være en fire-fem stykker. Hun reiste seg, uten å slippe tøyet. Ennå var de vel nesten en halv fjerding unna. Hun snudde seg mot borgen, forvisset om at hun ville få en påpakning om hun kom løpende tilbake uten å ha gjort seg ferdig med klesvasken først. Men hun hadde livet kjært, og reprimander og irettesettelser var vel tross alt bedre enn å risikere å miste alt hun hadde? Hun puttet tøyet tilbake i trebaljen, og løp alt hun maktet opp til borgen. Hun nådde inngangen akkurat i tide til å unnslippe inntrengerne, og kom seg innenfor døren.
            Så startet beskytningen.
            Kun én av de fremmede ble tatt i live. Ingen i Tarn hadde sett en alv før; ingen forsto språket. Faktisk fantes det ikke lenger et menneske i Silmer, ei heller i resten av Gothnomia eller noen av de andre imperiene, som behersket alvenes tungemål. Så den oppjagede, tydelig vettskremte skapningen, ble plassert i et fangehull og utsatt for skjerpede forhør – i håp om at den slik ville slå om til et språk mennesker kunne forstå. Men akk, strekkbenken ble for mye for den – alven døde før den hadde gitt fra seg et forståelig kvekk; torturistene og alle andre som hadde sett alvene, ble behørig straffet og fikk streng beskjed om aldri å nevne hendelsen for en levende sjel. Alvene var mytiske, rene eventyrskikkelser, pleide man å si, men nå fikk flere soldater med selvsyn se at de var virkelige. Og de fikk se at noe, et eller annet i villmarken, tydeligvis hadde drevet dem på flukt, sendt dem tilbake til menneskenes verden. I de påfølgende ukene ble det installert nye vaktposter i Tarn og de tilstøtende fogderiene. Alt arbeid som fant sted i og rundt disse vaktpostene, var taushetsbelagt, og plaprere ble nådeløst likvidert. Flere observasjoner ble gjort – alver kom løpende ut av skogene og over fjellene i hopetall. Noen av dem ble drept umiddelbart; andre ble internert i leirer, hvor de ble utsatt for tortur, som gjerne tok knekken på dem. Men så, like brått som den hadde begynt, tok bølgen av alver slutt. Ikke mye senere døde også ryktene hen, og styresmaktene antok at alvene omsider var utdødd, eller at det som hadde skremt dem var borte. Så feil kunne de altså ta ...

Del 5:

Bhalosh hoppet over relingen. Båten hans lå trygt fortøyd ved piren utenfor landsbyen Khimia, beliggende i fogderiet Bhelor i fylket Cindaria, i Kerferos, den nordligste av Gothnomias to regioner. Han hadde fått øye på noe ved stranden ved Siroshklippene. Det lå noen store dyr der.
            Det hadde vært mange svarte garn de siste dagene. Han hadde ikke fått stort annet enn maneter og andre bløtdyr, og nå visste han ikke hva han skulle gjøre. Håpet hans var at disse dyrene skulle kunne brukes til mat. Kona og ungene gikk sultne hjemme, og nå så han ikke noe annet alternativ enn å ty til åtseleting. Han gikk mot dyrene – nå så han at det var hvaler – mens han tenkte på hvordan det skulle gå i fremtiden, hvordan han skulle skaffe til veie nok mat til å brødfø de ni barna. Noen av dem måtte kanskje dø, tenkte han, og gikk nærmere de enorme beistene. Det var tannhvaler, kjøttetere, og de hadde svømt rett opp på stranden, akkurat som om de flyktet fra noe, et eller annet, der ute i havgapet. Syv stykker var de. Han visste de pleide å jakte i flokk, men noe lignende hadde han aldri sett – eller hørt om. Han gikk helt inntil dem, de var ennå våte, men de stinket råttent. Solen hadde stekt i flere timer, men dette kunne ikke forklare stanken, for skinnet deres glinset av væte. Han kunne se sporene av dem i sanden, like ned til vannkanten. De måtte ha kommet i stor fart og nærmest hoppet opp på land, skjønte han, og gikk lutrygget bort derfra. Han kunne ikke by ungene sine på råttent tannhvalkjøtt – dypt hadde han ennå til gode å synke.
            Bhalosh nevnte observasjonen til innehaveren av en kro i Khimia. Dagen etter kom tre imperiesoldater på døren hans, og tok ham med seg til Dherevad, hvor han ble utsatt for skjerpede forhør. Etter å ha kommet med falske tilståelser, for å slippe de uutholdelige smertene, ble han likvidert. Fyrtårn ble annektert av soldater, nye tårn ble oppført langs hele kystlinjen i Cindaria. Funnet ble forsøkt dysset ned etter beste evne, men utro tjenestemenn plapret, og snart spredte ryktet seg utover hele Kerferos. Etter noen måneder var det nesten ikke en levende sjel som hadde unngått å høre om de strandede hvalene. Alle skjønte at noe stort var på ferde der ute et sted – fisket gikk dårligere, stadig flere garn var svarte, stadig flere kjempehvaler svømte utmattede i land, men var uspiselige allerede før de døde. Dog var det ingen som visste hva som truet, ingen som hadde forutsetninger til å begripe trusselen som lurte der ute på de store dypene ...


tirsdag 29. juli 2014

Om kartet og terrenget



Kyniske edelmetallselgere har i årevis, på sider som ZeroHedge, lurt godtroende folk til å tro at vi står overfor dollarens kollaps. Lettlurte edelmetallkjøpere kommer til å bli dypt skuffet når de gradvis innser at den økonomiske krisen de har ventet på, ikke materialiserer seg. Da sitter de der med sine «investeringer», bestående av metaller de enten må selge med tap — eller beholde til de blir enda mer verdiløse. Marc Faber og Gerald Celente er blant de mange gullselgerne som i årevis har feilspådd økonomisk armageddon. Og tjent seg rike på å gjøre det.

De fleste mennesker foretrekker å leve i ekkokamre. De oppsøker meningsfeller for å få bekreftet synspunktene sine. Møter de på informasjon som ikke passer med verdensbildet de allerede har etablert, filtrerer de den ut, slik at den ikke kommer i konflikt med fordommene og de forenklede, subjektive virkelighetsmodellene som utgjør tankemønstrene deres. Kriteriet som avgjør hvorvidt noe er «sant», er at det konsoliderer ens verdensbilde og sementerer veggene i virkelighetstunnelen man kjører gjennom.

Men når kartet ikke stemmer med terrenget, kan det kanskje lønne seg å tegne et bedre kart. For det er ikke nødvendigvis terrenget det er noe galt med.







Sannheten om PST-trusselen




PST er en skamplett. De bruker en fabrikkert terrortrussel for å få oss til å godta en permanent politistat med restriksjoner på livsførselen til vanlige, lovlydige nordmenn. En vag, ubestemmelig trussel — en usynlig fiende — skal få oss til å akseptere unntakstilstand. Benedicte Bjørnland bør ta sin hatt og gå, mens hun ennå har et snev av ære i behold.

Det sier seg selv at eventuelle terrorister som planlegger en aksjon, uansett venter til beredskapsnivået senkes. De slår til når vi minst venter det. Å gå ut på denne høylytte måten ble ikke gjort for å avverge en terroraksjon, men for å få folket til å akseptere synet av mer bevæpnet politi i gatene. Bjørnland og resten av eliten fikk instrukser av sitt amerikanske herrefolk, under forrige Bilderbergmøte e.l., om å utruste politiet med amerikanske og israelske våpen og ammunisjon — for derved å sikre nok kontrakter til det amerikansk-israelske militærindustrielle komplekset. Det er krigsøkonomien som skal smøres. Den vestlige rustningsindustrien har ikke hatt nok profitt etter krigshissernes siste fadeser i Irak og Afghanistan, så nå skal politiet militariseres — globalt — for å øke profittmarginene for våpenprodusentene i en økonomisk vanskelig tid.



lørdag 12. juli 2014

Sirkus Snowden




Snowden-sirkuset er en velregissert medie-event, en forestilling som tydeligvis skal strekke seg over mange år, all den tid avsløringene kommer i små porsjoner som med mer eller mindre jevne mellomrom deles ut til den lydhøre forsamlingen av bladfyker og interesserte plebeiere. Man kan jo spørre seg hvorfor "avsløringene" kommer i slike små pakker, hvorfor så mye informasjon systematisk holdes tilbake, men å stille slike spørsmål gjør vel at man blir stemplet som NSA-apologet, disinfo-agent, NWO-medløper og konspirasjonsteoretiker -- så jeg skal la være.

Det er blitt rapportert, i den offisielle historien, at low level-analytikeren Snowden (som ikke hadde høy sikkerhetsklarering), ved å benytte seg av en helt vanlig USB-minnepenn, klarte å stjele alt fra 20 000 til 1,7 millioner hemmeligstemplede og godt bevoktede dokumenter fra verdens desidert mest avanserte og generøst finansierte etterretningsbyrå, hvis budsjett er flere ganger så stort som bl.a. CIA sitt. Uten problemer flyktet han så til Hong Kong, hvor han oppholdt seg på et rom på et luksushotell som, i følge ham selv, befinner seg et steinkast unna det lokale CIA-hovedkvarteret (den amerikanske ambassaden i byen). Dette sa han foran kamera da Greenwald filmet ham. Man kunne jo kanskje spurt seg hvor mange luksushoteller som befinner seg et steinkast unna CIA-hovedkvarteret i Hong Kong. Videre kunne man spurt hvor smart det er, hvis man virkelig flykter fra amerikanske agenter, å avsløre at man befinner seg like ved den lokale filialen deres. Men jeg lar være.

På et eller annet vis klarte han så å komme seg til Russland. (Hvordan fikk han tak i flybilletten? Fløy han på et vanlig rutefly med vanlige passasjerer? Hvordan fikk han innreisetillatelse til Russland?) I noen måneder oppholdt han seg angivelig på en flyplass med titusener av daglige gjennomreisende -- uten å bli observert en eneste gang. (Hva levde han av der? Hvordan unngikk han å bli sett? Hvem var det som sørget for kost og losji? Hvorfor klarte ikke amerikanerne å få tak i ham?)

Hele tiden, mens alt dette pågikk, ble det servert velregisserte artikler som fremstilte Snowden som en helt som kjempet mot et ondt imperium. Samtidig var Snowden selv nøye med å presisere at det var fåfengt å kjempe mot NSA og USA, for Big Brother ser oss og får tak i oss uansett hva vi gjør. Men Big Brother klarte altså ikke å forhindre at en vanlig analytiker og systemtekniker stjal 20 000-1,7 millioner hemmeligstemplede, godt bevoktede dokumenter fra verdens mektigste spionorganisasjon, som har verdens ledende kompetanse på datasikkerhet. CIA klarte visst heller ikke å lokalisere og få kloa i Snowden, selv om han i praksis avslørte hvilket hotell og hvilket hotellrom han befant seg på, et hotell som tilfeldigvis befant seg et steinkast unna det lokale hovedkvarteret deres. NSA -- som er verdensmestere i å spionere og dekryptere kommunikasjon -- klarte ikke å finne ut hvor Snowden befant seg da han var på en navngitt kjempeflyplass i Moskva. Og de klarte ikke å hindre ham i å dele hemmeligstemplede dokumenter med omverdenen, selv om de er verdensmestere i å holde på hemmeligheter.

Og nå lever altså Snowden angivelig i Russland, mens det velregisserte mediesirkuset fortsetter. Keith Alexander har symbolsk nok gått av, men NSA driver, etter alt å dømme, videre som før. Det eneste som har endret seg er at folk flest er blitt mer paranoide og langt mer forsiktige med hva de sier i offentligheten. Vi har fått mer selvsensur, for nå vet folk at Storebror ser og hører alt vi skriver, sier og gjør.

Mer selvsensur og en mer paranoid befolkning som ikke våger å engang tenke tanken på oppvigleri og dissens ... hmmm ... det høres jo faktisk ut som akkurat noe Eliten kunne ønske seg ...

Tilfeldig ...?

torsdag 17. april 2014

Snowden og Greenwald jobber for CIA






Snowden var ikke den første NSA-varsleren. Allerede i 1988 ble det publisert en artikkel som avslørte ECHELON, et langt verre og mer omfattende overvåkningsprogram enn PRISM. Og Russ Tice og Bill Binney er bare et par av NSA-varslerne som sto frem tidlig på 00-tallet, mange år før gullgutten Snowden ble omfavnet av massemediene. At Snowden har fått så mye oppmerksomhet, er mildt sagt suspekt. Særlig når man tar i betraktning at han ikke har brakt noe nytt til torgs. Hvorfor er det nesten ingen som har hørt om f.eks. Russ Tice, som jobbet høyt oppe i NSA-systemet, og kom med langt alvorligere avsløringer enn Snowden? Også William Binney og flere andre NSA-varslere har blitt ignorert av de fleste medier, selv om de avslørte mer omfattende overvåkning enn det som fremgår av materialet Snowden har kommet med.


At flere amerikanske tjenestemenn offentlig har tatt til orde for å få Snowden henrettet, spiller opp under den imaginære konflikten mellom Snowden og verdenseliten. Det nøres opp under en forestilling om at Snowden utfordrer the powers that be. Dette er akkurat hva eliten ønsker at vi skal tenke, av flere grunner. En av de mest banale grunnene er at de nå, siden de rent faktisk overvåker alt vi sier og alt vi skriver og gjør, kan danne seg et bilde av hvem motstanderne deres er. Nå kan de enkelt se hvem som er kritiske til dem, hvem som er mindre kritiske, og hvem som omfavner overvåkningen helt og fullt. Dette er hendig informasjon i den turbulente tiden som kommer, for det gir dem en klar forestilling om hvem som skal gå fri, hvem som skal tortureres, hvem som skal interneres i FEMA-leirene, hvem som skal sendes til Guantanamo og mer hemmelige fasiliteter — og hvem som bare skal henrettes på stedet, uten lov og dom.

Make no mistake: Snowden er fortsatt en CIA-agent hvis oppgave er tredelt:

1) Mate russerne med falsk amerikansk etterretning.
2) Hente ut russiske statshemmeligheter og gi dem til sine overordnede i CIA.
3) Bidra til å skade NSA litt, slik at mindre statlige midler bevilges til dem, og mer til CIA.


http://en.wikipedia.org/wiki/ECHELON


To av flere NSA-varslere som kom lenge før Snowden, og som aldri ble viet særlig stor oppmerksomhet:

http://en.wikipedia.org/wiki/Russ_Tice
http://en.wikipedia.org/wiki/William_Binney_(U.S._intelligence_official)


Les også disse:

http://jonrappoport.wordpress.com/2013/07/08/matrix-who-is-edward-snowden/
http://jonrappoport.wordpress.com/category/spygate/


Enda en grunn til at de elite-kontrollerte mediene fortsetter å mate oss med artikler om Snowden, enda en grunn til at de fortsetter å jevnlig slippe ut små drypp av informasjon om overvåkningen vi utsettes for:

Overvåkerne vil minne oss på at Storebror ser oss. Slik at vi holder oss i skinnet. Slik at vi ikke sier noe feil eller foretar oss noe vi kan komme til å angre på. Kanskje de til og med lyver (litt) om omfanget av overvåkningen. Kanskje de prøver å gi oss inntrykk av at overvåkningen er enda mer omfattende enn den faktisk er, nettopp for å skremme oss. På den måten sparer de jo penger, hvis vi faktisk tror så sterkt på overdrivelsene at vi avstår fra å begå straffbare handlinger, eller handlinger som på annet vis ikke er sanksjonert av overvåkerne.


Jon Rappoport nevner også et annet viktig poeng:

Når det er teknisk mulig for NSA å spionere på f.eks. The Fed, BlackRock, BIS, IMF, Verdensbanken, Apple og Goldman Sachs … hvorfor skal de ikke gjøre det? Hvor sannsynlig er det at spioner i NSA (o.l.) ikke faller for fristelsen til å spionere på verdens mektigste finansinstitusjoner? Og på alle børsnoterte selskaper? Dette åpner svimlende profittmuligheter for Pentagon, som NSA er en del av. De kan trade på innsideinformasjon fra verdens ledende investeringsbanker (og fra alle andre aktører i næringslivet, børsnoterte såvel som ikke-noterte). Og de kan drive med utpressing av Lloyd Blankfein, Janet Yellen, Tim Cook og Larry Fink, som de selvsagt har kompromitterende informasjon om, slik de også har om alle(?) andre mennesker i den industrialiserte verden. De får et vanvittig konkurransefortrinn, for ikke bare har de muligheten til å forutsi markedsbevegelser lenge før de skjer; de kan manipulere f.eks. hele valutamarkedet, hele aksjemarkedet og hele derivatmarkedet selv, etter eget forgodtbefinnende.

Og når det er teknisk mulig for NSA å gå inn på en hvilken som helst bankkonto og simpelthen endre saldoen med et tastetrykk eller to (og gjøre disse operasjonene uten at de vises i listen over kontobevegelser), hvorfor i alle dager skulle de ikke benytte seg av denne muligheten?


http://www.reuters.com/article/2013/10/31/us-usa-security-imf-idUSBRE99U1EQ20131031
http://www.infowars.com/government-using-nsa-to-change-amount-in-bank-accounts-warns-panel/
https://www.google.no/#q=NSA+spying+on+banks
https://www.google.no/#q=nsa+spied+on+brazilian+oil+company


Men la meg, i tilfelle det var tvil, legge til at jeg selvsagt anerkjenner verdens kompleksitet, og at jeg innser at ulike etterretningsbyråer og finansinstitusjoner o.l. ofte er i konkurranse, og at de derfor ikke nødvendigvis har overlappende eller sammenfallende interesser på alle områder. Jeg tror ikke at verden styres av en monolittisk eller homogen elite med én felles agenda. Snarere styres den av diverse finansfolk med mer eller mindre forskjellige agendaer som kan være omskiftelige.

Dette er mer enn man kan si om mange kommunister, som ofte snakker om Kapitalen eller Kapitalismen som om det var en personifisert antagonist, en monolittisk størrelse med kun ett mål for øye. Dette blir for enkelt. Sannheten er at den internasjonale eliten, de som trekker i trådene, er en heterogen og broket forsamling, og ikke nødvendigvis en gjeng onde masterminds som bare er opptatt av å trellbinde alle Arbeidere.

Jeg innser selvsagt at jeg selv kanskje har generalisert litt når jeg har snakket om «bankstere» og «militærindustrialister», som om dette var entydige størrelser. Jeg har kanskje ordlagt meg feil til tider, men av og til må man forenkle for å få frem et poeng. Av og til må man bruke billig retorikk og tabloide virkemidler for å nå frem til mottageren, selv om vesentlig informasjon muligens går tapt underveis i prosessen.





mandag 14. april 2014

Kollaps er det eneste som nytter



Hvordan fraktes solcellepanelene til stedet hvor de skal brukes? Og hva slags infrastruktur og maskiner (og brennstoff) kreves for å utvinne stoffene panelene består av? Og er solceller energieffektive nok til å, eventuelt sammen med annen såkalt grønn teknologi, erstatte fossilt brensel? Og samtidig opprettholde levestandarden og komforten moderne sosialister og selvbestaltede miljøvernere har blitt vant til?

I årene etter den såkalte finanskrisen har utslippene av karbondioksid og andre drivhusgasser, fortsatt å øke jevnt og trutt. Ja, de har faktisk akselerert. Økonomiske resesjoner og depresjoner hindrer overhodet ikke økningen av utslipp. Og da Kristin Halvorsen var finansminister, oppfordret hun oss til å forbruke mer (og dermed altså øke utslippene), for å holde hjulene i økonomien i gang.

Hadde SV, Rødt og MDG ment alvor (hadde de virkelig vært seriøse miljøvernere), ville de applaudert økonomiske resesjoner. De ville jobbet aktivt for å bringe oss tilbake til steinalderen. Men det gjør de ikke. Tvert imot velter de seg i luksus. De gasser seg med sitt overforbruk, på bekostning av resten av naturen. 200 arter utryddes hver dag, som en direkte konsekvens av dette overforbruket. Er det bærekraftig? Er det miljøvennlig?

Full sivilisasjonskollaps er det eneste som kan bidra til å minske effektene av klimakrisen.