onsdag 30. juli 2014

Prolog til fantasyroman jeg begynte å skrive for noen år siden (skisse)

[Link til fortsettelsen (kapittel 1)]



Prolog, del 1


År 902 etter Den Andre Ilandstigningen, fogderiet Dhellior, fylket Astralochia, regionen Bhallor i det kongelige imperiet Gloth:


Det regnet den dagen Uleg fant det døde monsteret. Lenge hadde det pøst ned over hele Dhellior, Gloths sydøstligste fogderi, så bakken var gjørmete og sleip da soldaten klatret ned taustigen fra vakttårnet, for å finne ut hva som hadde lagd lyden han hadde hørt. Et høylytt drønn hadde det vært, et sted i det fjerne, bakenfor åskammen han var pålagt å holde under oppsyn. Torden var tanken som hadde slått ham først, men lynnedslag hadde han ikke sett, ei heller lysglimt. Grunnmuren i vakttårnet hadde ristet, noe som ytterligere forsterket mistanken om at dette var noe helt annet enn tordengudens vrede. Siden Dhellior grenset til ødemarken såvel som Phagus, var Uleg én av mange soldater utstasjonert i fogderiet. Han hatet denne drittjobben – kjedelig og dårlig betalt var den, slett ikke som broren hadde forespeilt ham. Å, han ønsket seg langt bort, til Ghurrons gylne strender eller Rutildes frodige sletter, hvor vinrankene vokste tett og druene måtte være sprekkeferdige av gudenes nektar!
            Uleg nådde toppen av åskammen. Han skuet ned mot skogholtet og elven som dannet grensen mot ødemarken, hvor intet menneske, ham bekjent, hadde satt sin fot. Tåke lå over tretoppene; luften var full av yr, et nesten-opphold i regnværet som hadde preget egnen de siste dagene. Han så at det lå noe der, ved elvebredden, ved det som, før regnværet begynte, hadde vært et nesten uttørket elveleie. Stort var det, og grålig, likesom de øvrige formene i landskapet rundt ham. Nysgjerrig gikk han nærmere, trakk sverdet opp av skjeden og myste for å se bedre. Ikke før han sto et halvt steinkast unna, skjønte han at det var et dyr. Men hva slags dyr? Hvilket monster kunne oppnå en slik størrelse? Han skalv, men visste ikke om det skyldtes frykt, kulde – eller begge deler. De siste meterne holdt han sverdet hevet, rettet mot beistet, hvis lukt han nå kunne ane.
            Det var en velkjent lukt.
            Svovel.
            Men var det ikke også en annen eim der? Eimen av ... død? Langt fremskreden forråtnelse? Han var sønn av en fyrstikkmakerske og en slakter – han kjente disse luktene, hadde vokst opp med dem, visste hvordan de tedde seg i neseborene.
            Beistet hadde skjellete rygg. Og vinger. Vantro iakttok han skapningen mens han gikk rundt den, granskende den enorme kroppen. Han ristet på hodet og kjente skjelvingen tilta i styrke.
            Drager var noe som hørte mytene til, noe man skremte barna med. Riktignok fantes det ennå seidmenn, hekser og skalder som i fullt alvor hevdet de hadde eksistert en gang – men dét var for titusener av år siden, i et annet tideverv, lenge før menneskene grunnla Gloth, lenge før Galdarbaoth steg opp på Evighetens Strand. Oldinger og forrykte påsto hardnakket at de siste dragene var blitt drevet ut i ødemarken, på flukt fra menneskene, for uminnelige tider siden. Men dette var historier de fleste oppegående borgere trakk på smilebåndet av, historier forbeholdt galfransene, ungene og de lettlurte.
            Nå så Uleg en med sine egne øyne, men han kunne ikke tro det han så, kunne ikke akseptere at det var virkelighet. Han stakk sverdet borti det grønnlige skinnet, som for å gjøre det virkelig. Noen skjell – metalliske, glinsende – falt av. Enda en gang stakk han, og kjente det harde skinnet gi etter, før han lot klingen skrape bortover monsterets flanke. Mengder av skjell løsnet, falt av, dalte ned i den seige, blodige gjørmen som var dragens siste hvilested.
            ”Hva tok livet av deg?” sa Uleg, og ble overrasket over å ha ytret det høyt.
            Han gikk enda en runde, rundt hele den tyve meter lange kroppen, letende etter sår, merker, et eller annet som kunne gjøre det mulig å fastslå en dødsårsak. Men han fant ingenting, kjente bare lukten av svovel og råtnende kjøtt – og strevde med å sette stanken i sammenheng med lyden han hadde hørt. For hvis dragen nettopp hadde strøket med, hvordan kunne det ha seg at den allerede var i gang med forråtnelsesprosessen? Eller var det simpelthen slik alle drager luktet, levende såvel som døde? Han visste ikke, men var ikke i tvil om at han måtte rapportere dette til Kommandanten.                   

Funnet ble dysset ned. Uleg fikk uttrykkelig beskjed om aldri å nevne det til en levende sjel – om han hadde livet kjært. Så snart regnet ga seg, dynket man kadaveret med lettantennelig olje – og brant det, hvorpå asken ble spredt i elven. I tillegg ble området rundt sperret av, fire nye vakttårn ble oppført og åtte av fylkets dyktigste infanterister ble satt inn som vakthold, døgnet rundt, med stående ordre om å likvidere eventuelle skuelystne og andre utenforstående. Uleg strevde med å holde tett, og hans overordnede bet seg merke i hans sjelekvaler – og tok det til følge. Han ble tatt av dage mindre enn en måned etter at han hadde oppdaget dragen.                                                         
            Store ressurser ble satt inn på å holde funnet hemmelig. Flere permanent bemannede vakttårn ble umiddelbart oppført i samme område og i de tilstøtende egnene. Alle væpnede styrker i Dhellior var i full alarmberedskap, selv om de færreste fikk vite hva trusselen besto i. Skog ble ryddet, festningsverk ble reist. Vaktene fikk ordre om å holde øye med luftrommet, og man iverksatte ytterligere tiltak for å beskytte seg: Fem trebucheter ble konstruert på stedet, med tømmer fra det lokale skogholtet. Dertil ble tre mobile onagere, to mangoneler og tre andre katapulter fraktet inn fra Lyndhorn, den nærmeste landsbyen. Bønder og jegere fikk beskjed om å holde seg unna området – ellers ville de bli beskutt, uten rettergang. Alle tiltak ble iverksatt på Byråets ordre, som handlet på vegne av de høyvelbårne, kurfyrstene, imperiet og – i siste instans – Hans Aller Nådigste Majestet kong Sados VI av Gloth.  
            Man observerte ikke flere drager i Gloth det året, men likevel begynte folk å forstå at noe var i gjære. Ryktet gikk – utro tjenestemenn klarte ikke alltid å holde tett. Selv generaler kunne finne på å plapre i lystig lag. Slik hadde det seg at hele Bhallor hadde hørt uverifiserte rykter om én ... to ... tre ... drager før året var omme – det ene ryktet villere enn det andre. Kong Sados innførte derfor en lov som forbød folk å snakke om drager, slik at produktiviteten kunne opprettholdes og riket bestå. Å nevne drager ble straffet med døden – og etter hvert, etter et års tid, var ikke lenger dragene på alles lepper. Folk hadde tilsynelatende glemt dem, sluttet å tenke på dem, vendt tilbake til sin daglige gjøren og laden. Selv Ulegs familie hadde kommet over tapet, forsont seg med sorgen over hans bortgang – og sluttet å spørre Kommandanten om hvilken skjebne som egentlig hadde blitt ham til del.
            Men i ødemarken, langt hinsides menneskenes riker, lurte en trussel som i tidens fylde skulle få alle andre farer, selv dragene, til å blekne ...                                                                                                             

Del 2:   

Halbard hadde aldri trodd han skulle få se et troll. Nå sto han og stirret, ikke på ett troll, men på seks. Og alle sammen var døde, liggende utenfor hovedporten til en forlatt borg lengst syd i Melistre, Phagus’ sydligste len, på grensen mot den veldige ødemarken. Halbard holdt seg for nesen – trollene stinket av forråtnelse. Han sparket i en livløs kropp, som om dét kunne gi ham svar på hva som hadde drept dem. Bordene i porten hadde kloremerker. Flere var bøyd innover, som om trollene hadde forsøkt å knuse den enorme døren. Halbard så ikke noe blod, ikke noen sår, men han så – og luktet – at trollene var i ferd med å råtne. Knokene til det ene trollet var såre, rødlige, og store trefliser stakk ut av dem. Halbard hadde ankommet åstedet bare noen øyeblikk tidligere, like etter å ha hørt forpinte skrik, høylytt banking og dundring. Han hadde forlatt vaktposten, og nå sto han altså her, glanende på disse halvveis mytiske vesnene ingen, så vidt han visste, hadde sett på flere årtusener. De hadde vært på flukt fra noe, såpass skjønte han. Men hva? Og hvorfor? Hva i Alcus navn kunne drive disse behornede beistene på flukt? De hadde huggtenner store som dolker, kraftige kjever, enorme overarmer. Han skuet sydover, ut i den vidstrakte ødemarken. Noen fjell kunne skimtes i det fjerne, innhyllet i hvitlig dis. Isbreer kunne såvidt anes foran de fjerneste blånene. Blygrå skyer samlet seg på himmelen. Halbard hutret og gikk bort derfra, usikker på om han ville bli trodd hvis han fortalte noen om det han hadde sett.
            Han ble umiddelbart likvidert da han rapporterte inn observasjonen. Kadavrene – redusert til skjeletter med bare enkelte slintrer av innvoller og råttent kjøtt – ble dumpet i borgens uttørkede vollgrav, før de ble brent. Så fylte man igjen vollgraven med grus og jord. Permanente vaktposter ble utstasjonert i og rundt borgen, sikkerhetstiltakene var strenge – alle som var involvert i saken, hadde taushetsplikt. Likevel begynte det ganske snart å surre rykter om flere observasjoner ved andre vaktposter, lenger ute i ødemarken, også over grensen mot Gloth. Det ble snakket om flokker av troll som kom langveisfra, over Tåkefjellene og de Pangæiske fjellene, fra den snødekte villmarken i det fjerne syd. Pelskledde var de, og raggete. Og de løp, som ble de jagd av noe, et eller annet som fantes der ute i ingenmannslandet, i de hvite områdene på kartet. De prøvde å ta seg inn i vakttårn, gjennom murer og festningsverk – men som regel styrtet de omkull, døde, før de lyktes. Så sa ihvertfall ryktene. Soldater som plapret, ble nådeløst henrettet, én etter én. Likevel fikk folk nyss om flere av hendelsene, noe som ansporet kong Anchar til å innføre en ny lov, en som forbød allmuen å snakke om trollene. Loven var nesten virkningsløs, men etter en tid døde ryktene hen av seg selv, observasjonene tok slutt, allmenn oppstandelse og konflikter var forhindret.
            Enn så lenge.

Del 3:

Archibald hadde vandret i ukesvis da han fikk se kanalen. Den lå der, grå og veldig foran ham, lik et gedigent sår i landskapet. Den skar Perneuslandbroen i to, og i det fjerne kunne han skimte noe ... annet, noe forferdelig stort ... En mur, minst syv hundre alen høy, flere mil lang. Den ble borte i disen i øst såvel som i vest, likesom slukt av en melkehvit, skimrende tåke. Hvem hadde bygd disse enorme konstruksjonene? Han hadde ikke svaret – han var bare en ensom kartograf, sendt alene ut på denne oppdagelsesferden, siden kong Anchar ikke hadde ressurser til å sende flere. Med skisseblokk, sverd og bue vandret Archibald rundt på den langstrakte landbroen – lengre nord, hadde han trodd, enn noe menneske tidligere hadde trådt. Men nå, mens han sto og skuet mot kanalen og muren, visste han ikke lenger hva han skulle tro. For hvem – om ikke en eller annen fordums sivilisasjon av mennesker – hadde skapt disse makeløse underverkene? Guder? Archibald humret for seg selv. Han hadde aldri vært av den religiøse typen, hadde alltid sett på gudene som intet mer enn myter og eventyr. Men nå begynte han, i sitt stille sinn, å revurdere sin overbevisning.
            ”Hvorfor bygde de både en kanal og en mur?” sa han, før han forbannet den leie uvanen han hadde lagt seg til med å snakke med seg selv. En mur, her, langt ute i den kalde, forblåste ødemarken, hvor forholdene var så ugjestmilde at selv lav og mose slet med å klore seg fast. Kanalen kunne vel i og for seg vært brukt til sjøfart, men hvilken hensikt skulle muren tjene, om ikke å holde noen, et eller annet, ute? Eller ... inne? Han noterte flittig, lagde noen skisser og gikk og slo opp teltet. Det var varmere enn årstiden skulle tilsi – bakken var riktignok ennå dekket av noe snø og is, men permafrosten var i ferd med å tine, telen holdt på å slippe taket. Han var godt kledd, iført en heldekkende drakt av hulebjørnpels. Drakten hemmet bevegelsesevnen hans, men denne uheldige egenskapen ble mer enn oppveid av dens evne til å holde kulden ute.
            Etter å ha satt opp teltet, så han over kartskissene før han gikk til ro for natten, liggende i en teppepose av tykt mammutskinn.
            Neste dag fant han en gnom liggende et steinkast unna teltet. Den var tilsynelatende død, og stinket av forråtnelse. Men Archibald var sikker på at den ikke hadde vært der kvelden før, for han hadde gjort sitt fornødne på nettopp det stedet. Gnomer hadde han sett før, bevandret som han var i fjerntliggende himmelstrøk, men aldri en død en. Hvor hadde den kommet fra? Hva hadde tatt livet av den? Han satte seg ned for å tegne gnomen da det plutselig forekom ham å berøre den. Den var ennå varm. Den kunne ikke ha ligget der mer enn noen minutter, ellers ville den vært stivfrossen i den kalde blåsten. Hva hadde tatt livet av den? En eller annen sykdom? Archibald skuet mot muren, likesom den skulle ha svaret, før han igjen rørte ved gnomens hud, strøk den forsiktig.
            Ikke før hadde han gjort det, så følte han seg uvel. En bølge av kvalme skylte gjennom ham, og han kastet opp der han satt. Han forsøkte å reise seg, men maktet det ikke. I stedet segnet han om og ble liggende der, stadig dårligere, helt til han besvimte.
Ikke lenge etter, sluttet hjertet hans å slå.

Del 4:

Cyrinx hadde sin første dag på jobben, da hun fikk se alvene. Hun var eneste kvinne utstasjonert i den gothnomiske ødemarken. Våpen fikk hun ikke bære – slik var Loven – men hun stelte for karene, jobbet på grovkjøkkenet, skrelte poteter, kokte velling og vasket gulvene i den vesle borgen Lockerhauss, i den sydligste delen av fogderiet Tarn, i fylket Silmer.
            Hun var nede ved bekken for å vaske klær, da det hendte. I det fjerne, ut av tåken, kom det noen løpende. De kunne vel være en fire-fem stykker. Hun reiste seg, uten å slippe tøyet. Ennå var de vel nesten en halv fjerding unna. Hun snudde seg mot borgen, forvisset om at hun ville få en påpakning om hun kom løpende tilbake uten å ha gjort seg ferdig med klesvasken først. Men hun hadde livet kjært, og reprimander og irettesettelser var vel tross alt bedre enn å risikere å miste alt hun hadde? Hun puttet tøyet tilbake i trebaljen, og løp alt hun maktet opp til borgen. Hun nådde inngangen akkurat i tide til å unnslippe inntrengerne, og kom seg innenfor døren.
            Så startet beskytningen.
            Kun én av de fremmede ble tatt i live. Ingen i Tarn hadde sett en alv før; ingen forsto språket. Faktisk fantes det ikke lenger et menneske i Silmer, ei heller i resten av Gothnomia eller noen av de andre imperiene, som behersket alvenes tungemål. Så den oppjagede, tydelig vettskremte skapningen, ble plassert i et fangehull og utsatt for skjerpede forhør – i håp om at den slik ville slå om til et språk mennesker kunne forstå. Men akk, strekkbenken ble for mye for den – alven døde før den hadde gitt fra seg et forståelig kvekk; torturistene og alle andre som hadde sett alvene, ble behørig straffet og fikk streng beskjed om aldri å nevne hendelsen for en levende sjel. Alvene var mytiske, rene eventyrskikkelser, pleide man å si, men nå fikk flere soldater med selvsyn se at de var virkelige. Og de fikk se at noe, et eller annet i villmarken, tydeligvis hadde drevet dem på flukt, sendt dem tilbake til menneskenes verden. I de påfølgende ukene ble det installert nye vaktposter i Tarn og de tilstøtende fogderiene. Alt arbeid som fant sted i og rundt disse vaktpostene, var taushetsbelagt, og plaprere ble nådeløst likvidert. Flere observasjoner ble gjort – alver kom løpende ut av skogene og over fjellene i hopetall. Noen av dem ble drept umiddelbart; andre ble internert i leirer, hvor de ble utsatt for tortur, som gjerne tok knekken på dem. Men så, like brått som den hadde begynt, tok bølgen av alver slutt. Ikke mye senere døde også ryktene hen, og styresmaktene antok at alvene omsider var utdødd, eller at det som hadde skremt dem var borte. Så feil kunne de altså ta ...

Del 5:

Bhalosh hoppet over relingen. Båten hans lå trygt fortøyd ved piren utenfor landsbyen Khimia, beliggende i fogderiet Bhelor i fylket Cindaria, i Kerferos, den nordligste av Gothnomias to regioner. Han hadde fått øye på noe ved stranden ved Siroshklippene. Det lå noen store dyr der.
            Det hadde vært mange svarte garn de siste dagene. Han hadde ikke fått stort annet enn maneter og andre bløtdyr, og nå visste han ikke hva han skulle gjøre. Håpet hans var at disse dyrene skulle kunne brukes til mat. Kona og ungene gikk sultne hjemme, og nå så han ikke noe annet alternativ enn å ty til åtseleting. Han gikk mot dyrene – nå så han at det var hvaler – mens han tenkte på hvordan det skulle gå i fremtiden, hvordan han skulle skaffe til veie nok mat til å brødfø de ni barna. Noen av dem måtte kanskje dø, tenkte han, og gikk nærmere de enorme beistene. Det var tannhvaler, kjøttetere, og de hadde svømt rett opp på stranden, akkurat som om de flyktet fra noe, et eller annet, der ute i havgapet. Syv stykker var de. Han visste de pleide å jakte i flokk, men noe lignende hadde han aldri sett – eller hørt om. Han gikk helt inntil dem, de var ennå våte, men de stinket råttent. Solen hadde stekt i flere timer, men dette kunne ikke forklare stanken, for skinnet deres glinset av væte. Han kunne se sporene av dem i sanden, like ned til vannkanten. De måtte ha kommet i stor fart og nærmest hoppet opp på land, skjønte han, og gikk lutrygget bort derfra. Han kunne ikke by ungene sine på råttent tannhvalkjøtt – dypt hadde han ennå til gode å synke.
            Bhalosh nevnte observasjonen til innehaveren av en kro i Khimia. Dagen etter kom tre imperiesoldater på døren hans, og tok ham med seg til Dherevad, hvor han ble utsatt for skjerpede forhør. Etter å ha kommet med falske tilståelser, for å slippe de uutholdelige smertene, ble han likvidert. Fyrtårn ble annektert av soldater, nye tårn ble oppført langs hele kystlinjen i Cindaria. Funnet ble forsøkt dysset ned etter beste evne, men utro tjenestemenn plapret, og snart spredte ryktet seg utover hele Kerferos. Etter noen måneder var det nesten ikke en levende sjel som hadde unngått å høre om de strandede hvalene. Alle skjønte at noe stort var på ferde der ute et sted – fisket gikk dårligere, stadig flere garn var svarte, stadig flere kjempehvaler svømte utmattede i land, men var uspiselige allerede før de døde. Dog var det ingen som visste hva som truet, ingen som hadde forutsetninger til å begripe trusselen som lurte der ute på de store dypene ...


tirsdag 29. juli 2014

Om kartet og terrenget



Kyniske edelmetallselgere har i årevis, på sider som ZeroHedge, lurt godtroende folk til å tro at vi står overfor dollarens kollaps. Lettlurte edelmetallkjøpere kommer til å bli dypt skuffet når de gradvis innser at den økonomiske krisen de har ventet på, ikke materialiserer seg. Da sitter de der med sine «investeringer», bestående av metaller de enten må selge med tap — eller beholde til de blir enda mer verdiløse. Marc Faber og Gerald Celente er blant de mange gullselgerne som i årevis har feilspådd økonomisk armageddon. Og tjent seg rike på å gjøre det.

De fleste mennesker foretrekker å leve i ekkokamre. De oppsøker meningsfeller for å få bekreftet synspunktene sine. Møter de på informasjon som ikke passer med verdensbildet de allerede har etablert, filtrerer de den ut, slik at den ikke kommer i konflikt med fordommene og de forenklede, subjektive virkelighetsmodellene som utgjør tankemønstrene deres. Kriteriet som avgjør hvorvidt noe er «sant», er at det konsoliderer ens verdensbilde og sementerer veggene i virkelighetstunnelen man kjører gjennom.

Men når kartet ikke stemmer med terrenget, kan det kanskje lønne seg å tegne et bedre kart. For det er ikke nødvendigvis terrenget det er noe galt med.







Sannheten om PST-trusselen




PST er en skamplett. De bruker en fabrikkert terrortrussel for å få oss til å godta en permanent politistat med restriksjoner på livsførselen til vanlige, lovlydige nordmenn. En vag, ubestemmelig trussel — en usynlig fiende — skal få oss til å akseptere unntakstilstand. Benedicte Bjørnland bør ta sin hatt og gå, mens hun ennå har et snev av ære i behold.

Det sier seg selv at eventuelle terrorister som planlegger en aksjon, uansett venter til beredskapsnivået senkes. De slår til når vi minst venter det. Å gå ut på denne høylytte måten ble ikke gjort for å avverge en terroraksjon, men for å få folket til å akseptere synet av mer bevæpnet politi i gatene. Bjørnland og resten av eliten fikk instrukser av sitt amerikanske herrefolk, under forrige Bilderbergmøte e.l., om å utruste politiet med amerikanske og israelske våpen og ammunisjon — for derved å sikre nok kontrakter til det amerikansk-israelske militærindustrielle komplekset. Det er krigsøkonomien som skal smøres. Den vestlige rustningsindustrien har ikke hatt nok profitt etter krigshissernes siste fadeser i Irak og Afghanistan, så nå skal politiet militariseres — globalt — for å øke profittmarginene for våpenprodusentene i en økonomisk vanskelig tid.



lørdag 12. juli 2014

Sirkus Snowden




Snowden-sirkuset er en velregissert medie-event, en forestilling som tydeligvis skal strekke seg over mange år, all den tid avsløringene kommer i små porsjoner som med mer eller mindre jevne mellomrom deles ut til den lydhøre forsamlingen av bladfyker og interesserte plebeiere. Man kan jo spørre seg hvorfor "avsløringene" kommer i slike små pakker, hvorfor så mye informasjon systematisk holdes tilbake, men å stille slike spørsmål gjør vel at man blir stemplet som NSA-apologet, disinfo-agent, NWO-medløper og konspirasjonsteoretiker -- så jeg skal la være.

Det er blitt rapportert, i den offisielle historien, at low level-analytikeren Snowden (som ikke hadde høy sikkerhetsklarering), ved å benytte seg av en helt vanlig USB-minnepenn, klarte å stjele alt fra 20 000 til 1,7 millioner hemmeligstemplede og godt bevoktede dokumenter fra verdens desidert mest avanserte og generøst finansierte etterretningsbyrå, hvis budsjett er flere ganger så stort som bl.a. CIA sitt. Uten problemer flyktet han så til Hong Kong, hvor han oppholdt seg på et rom på et luksushotell som, i følge ham selv, befinner seg et steinkast unna det lokale CIA-hovedkvarteret (den amerikanske ambassaden i byen). Dette sa han foran kamera da Greenwald filmet ham. Man kunne jo kanskje spurt seg hvor mange luksushoteller som befinner seg et steinkast unna CIA-hovedkvarteret i Hong Kong. Videre kunne man spurt hvor smart det er, hvis man virkelig flykter fra amerikanske agenter, å avsløre at man befinner seg like ved den lokale filialen deres. Men jeg lar være.

På et eller annet vis klarte han så å komme seg til Russland. (Hvordan fikk han tak i flybilletten? Fløy han på et vanlig rutefly med vanlige passasjerer? Hvordan fikk han innreisetillatelse til Russland?) I noen måneder oppholdt han seg angivelig på en flyplass med titusener av daglige gjennomreisende -- uten å bli observert en eneste gang. (Hva levde han av der? Hvordan unngikk han å bli sett? Hvem var det som sørget for kost og losji? Hvorfor klarte ikke amerikanerne å få tak i ham?)

Hele tiden, mens alt dette pågikk, ble det servert velregisserte artikler som fremstilte Snowden som en helt som kjempet mot et ondt imperium. Samtidig var Snowden selv nøye med å presisere at det var fåfengt å kjempe mot NSA og USA, for Big Brother ser oss og får tak i oss uansett hva vi gjør. Men Big Brother klarte altså ikke å forhindre at en vanlig analytiker og systemtekniker stjal 20 000-1,7 millioner hemmeligstemplede, godt bevoktede dokumenter fra verdens mektigste spionorganisasjon, som har verdens ledende kompetanse på datasikkerhet. CIA klarte visst heller ikke å lokalisere og få kloa i Snowden, selv om han i praksis avslørte hvilket hotell og hvilket hotellrom han befant seg på, et hotell som tilfeldigvis befant seg et steinkast unna det lokale hovedkvarteret deres. NSA -- som er verdensmestere i å spionere og dekryptere kommunikasjon -- klarte ikke å finne ut hvor Snowden befant seg da han var på en navngitt kjempeflyplass i Moskva. Og de klarte ikke å hindre ham i å dele hemmeligstemplede dokumenter med omverdenen, selv om de er verdensmestere i å holde på hemmeligheter.

Og nå lever altså Snowden angivelig i Russland, mens det velregisserte mediesirkuset fortsetter. Keith Alexander har symbolsk nok gått av, men NSA driver, etter alt å dømme, videre som før. Det eneste som har endret seg er at folk flest er blitt mer paranoide og langt mer forsiktige med hva de sier i offentligheten. Vi har fått mer selvsensur, for nå vet folk at Storebror ser og hører alt vi skriver, sier og gjør.

Mer selvsensur og en mer paranoid befolkning som ikke våger å engang tenke tanken på oppvigleri og dissens ... hmmm ... det høres jo faktisk ut som akkurat noe Eliten kunne ønske seg ...

Tilfeldig ...?

torsdag 17. april 2014

Snowden og Greenwald jobber for CIA






Snowden var ikke den første NSA-varsleren. Allerede i 1988 ble det publisert en artikkel som avslørte ECHELON, et langt verre og mer omfattende overvåkningsprogram enn PRISM. Og Russ Tice og Bill Binney er bare et par av NSA-varslerne som sto frem tidlig på 00-tallet, mange år før gullgutten Snowden ble omfavnet av massemediene. At Snowden har fått så mye oppmerksomhet, er mildt sagt suspekt. Særlig når man tar i betraktning at han ikke har brakt noe nytt til torgs. Hvorfor er det nesten ingen som har hørt om f.eks. Russ Tice, som jobbet høyt oppe i NSA-systemet, og kom med langt alvorligere avsløringer enn Snowden? Også William Binney og flere andre NSA-varslere har blitt ignorert av de fleste medier, selv om de avslørte mer omfattende overvåkning enn det som fremgår av materialet Snowden har kommet med.


At flere amerikanske tjenestemenn offentlig har tatt til orde for å få Snowden henrettet, spiller opp under den imaginære konflikten mellom Snowden og verdenseliten. Det nøres opp under en forestilling om at Snowden utfordrer the powers that be. Dette er akkurat hva eliten ønsker at vi skal tenke, av flere grunner. En av de mest banale grunnene er at de nå, siden de rent faktisk overvåker alt vi sier og alt vi skriver og gjør, kan danne seg et bilde av hvem motstanderne deres er. Nå kan de enkelt se hvem som er kritiske til dem, hvem som er mindre kritiske, og hvem som omfavner overvåkningen helt og fullt. Dette er hendig informasjon i den turbulente tiden som kommer, for det gir dem en klar forestilling om hvem som skal gå fri, hvem som skal tortureres, hvem som skal interneres i FEMA-leirene, hvem som skal sendes til Guantanamo og mer hemmelige fasiliteter — og hvem som bare skal henrettes på stedet, uten lov og dom.

Make no mistake: Snowden er fortsatt en CIA-agent hvis oppgave er tredelt:

1) Mate russerne med falsk amerikansk etterretning.
2) Hente ut russiske statshemmeligheter og gi dem til sine overordnede i CIA.
3) Bidra til å skade NSA litt, slik at mindre statlige midler bevilges til dem, og mer til CIA.


http://en.wikipedia.org/wiki/ECHELON


To av flere NSA-varslere som kom lenge før Snowden, og som aldri ble viet særlig stor oppmerksomhet:

http://en.wikipedia.org/wiki/Russ_Tice
http://en.wikipedia.org/wiki/William_Binney_(U.S._intelligence_official)


Les også disse:

http://jonrappoport.wordpress.com/2013/07/08/matrix-who-is-edward-snowden/
http://jonrappoport.wordpress.com/category/spygate/


Enda en grunn til at de elite-kontrollerte mediene fortsetter å mate oss med artikler om Snowden, enda en grunn til at de fortsetter å jevnlig slippe ut små drypp av informasjon om overvåkningen vi utsettes for:

Overvåkerne vil minne oss på at Storebror ser oss. Slik at vi holder oss i skinnet. Slik at vi ikke sier noe feil eller foretar oss noe vi kan komme til å angre på. Kanskje de til og med lyver (litt) om omfanget av overvåkningen. Kanskje de prøver å gi oss inntrykk av at overvåkningen er enda mer omfattende enn den faktisk er, nettopp for å skremme oss. På den måten sparer de jo penger, hvis vi faktisk tror så sterkt på overdrivelsene at vi avstår fra å begå straffbare handlinger, eller handlinger som på annet vis ikke er sanksjonert av overvåkerne.


Jon Rappoport nevner også et annet viktig poeng:

Når det er teknisk mulig for NSA å spionere på f.eks. The Fed, BlackRock, BIS, IMF, Verdensbanken, Apple og Goldman Sachs … hvorfor skal de ikke gjøre det? Hvor sannsynlig er det at spioner i NSA (o.l.) ikke faller for fristelsen til å spionere på verdens mektigste finansinstitusjoner? Og på alle børsnoterte selskaper? Dette åpner svimlende profittmuligheter for Pentagon, som NSA er en del av. De kan trade på innsideinformasjon fra verdens ledende investeringsbanker (og fra alle andre aktører i næringslivet, børsnoterte såvel som ikke-noterte). Og de kan drive med utpressing av Lloyd Blankfein, Janet Yellen, Tim Cook og Larry Fink, som de selvsagt har kompromitterende informasjon om, slik de også har om alle(?) andre mennesker i den industrialiserte verden. De får et vanvittig konkurransefortrinn, for ikke bare har de muligheten til å forutsi markedsbevegelser lenge før de skjer; de kan manipulere f.eks. hele valutamarkedet, hele aksjemarkedet og hele derivatmarkedet selv, etter eget forgodtbefinnende.

Og når det er teknisk mulig for NSA å gå inn på en hvilken som helst bankkonto og simpelthen endre saldoen med et tastetrykk eller to (og gjøre disse operasjonene uten at de vises i listen over kontobevegelser), hvorfor i alle dager skulle de ikke benytte seg av denne muligheten?


http://www.reuters.com/article/2013/10/31/us-usa-security-imf-idUSBRE99U1EQ20131031
http://www.infowars.com/government-using-nsa-to-change-amount-in-bank-accounts-warns-panel/
https://www.google.no/#q=NSA+spying+on+banks
https://www.google.no/#q=nsa+spied+on+brazilian+oil+company


Men la meg, i tilfelle det var tvil, legge til at jeg selvsagt anerkjenner verdens kompleksitet, og at jeg innser at ulike etterretningsbyråer og finansinstitusjoner o.l. ofte er i konkurranse, og at de derfor ikke nødvendigvis har overlappende eller sammenfallende interesser på alle områder. Jeg tror ikke at verden styres av en monolittisk eller homogen elite med én felles agenda. Snarere styres den av diverse finansfolk med mer eller mindre forskjellige agendaer som kan være omskiftelige.

Dette er mer enn man kan si om mange kommunister, som ofte snakker om Kapitalen eller Kapitalismen som om det var en personifisert antagonist, en monolittisk størrelse med kun ett mål for øye. Dette blir for enkelt. Sannheten er at den internasjonale eliten, de som trekker i trådene, er en heterogen og broket forsamling, og ikke nødvendigvis en gjeng onde masterminds som bare er opptatt av å trellbinde alle Arbeidere.

Jeg innser selvsagt at jeg selv kanskje har generalisert litt når jeg har snakket om «bankstere» og «militærindustrialister», som om dette var entydige størrelser. Jeg har kanskje ordlagt meg feil til tider, men av og til må man forenkle for å få frem et poeng. Av og til må man bruke billig retorikk og tabloide virkemidler for å nå frem til mottageren, selv om vesentlig informasjon muligens går tapt underveis i prosessen.





mandag 14. april 2014

Kollaps er det eneste som nytter



Hvordan fraktes solcellepanelene til stedet hvor de skal brukes? Og hva slags infrastruktur og maskiner (og brennstoff) kreves for å utvinne stoffene panelene består av? Og er solceller energieffektive nok til å, eventuelt sammen med annen såkalt grønn teknologi, erstatte fossilt brensel? Og samtidig opprettholde levestandarden og komforten moderne sosialister og selvbestaltede miljøvernere har blitt vant til?

I årene etter den såkalte finanskrisen har utslippene av karbondioksid og andre drivhusgasser, fortsatt å øke jevnt og trutt. Ja, de har faktisk akselerert. Økonomiske resesjoner og depresjoner hindrer overhodet ikke økningen av utslipp. Og da Kristin Halvorsen var finansminister, oppfordret hun oss til å forbruke mer (og dermed altså øke utslippene), for å holde hjulene i økonomien i gang.

Hadde SV, Rødt og MDG ment alvor (hadde de virkelig vært seriøse miljøvernere), ville de applaudert økonomiske resesjoner. De ville jobbet aktivt for å bringe oss tilbake til steinalderen. Men det gjør de ikke. Tvert imot velter de seg i luksus. De gasser seg med sitt overforbruk, på bekostning av resten av naturen. 200 arter utryddes hver dag, som en direkte konsekvens av dette overforbruket. Er det bærekraftig? Er det miljøvennlig?

Full sivilisasjonskollaps er det eneste som kan bidra til å minske effektene av klimakrisen.

Om såkalte sosialistiske miljøvernere



Hvordan skal vi klare oss uten en oljebasert infrastruktur? Hvordan får man produsert solcellepaneler og vindmøller uten store mengder energi fra fossilt brensel? Olje inngår -- direkte og indirekte -- i over 95 % av produktene vi daglig bruker. All plast er basert på olje, og nesten all mat produseres og fraktes ved hjelp av olje. En oljebasert infrastruktur er helt nødvendig for å opprettholde produksjonen av såkalt grønn teknologi, som elbiler, fotovoltaiske paneler og vindmøller. Hele sivilisasjonen bryter sammen uten rikelige mengder fossilt brennstoff som brukes i et stadig akselererende tempo.
Datamaskinene og mobiltelefonene som Snorre Valen og Eivind Trædal skriver på, ville ikke eksistert om det ikke var for vår oljebaserte sivilisasjon. Produksjonen og transporten av slik teknologi er avhengig av fossilt brensel. I tillegg er sjeldne mineraler som coltan essensielle komponenter i dagens computere og mobiltelefoner. Disse mineralene utvinnes bl.a. av kongolesiske slavearbeidere. Og maskinene settes sammen av kinesiske slavearbeidere.
Hvordan er dette forenlig med sosialisme og miljøvern? Hvordan kan sosialister som Snorre Valen og Eivind Trædal med god samvittighet benytte seg av slik teknologi?

Hvordan sikre økonomisk vekst



Vi lever i et økonomisk paradigme som sier at banksjefer driver med verdiskapning når de trykker* penger. Siden banksjefene, takket være sin kontroll over medier og skoleverk, har sørget for at vi ikke lærer noe om pengers tilblivelse når vi går på skolen (eller ellers i hverdagen), er det de aller færreste som vet sannheten om hvordan penger blir til. Lenge ble det derfor regnet som en konspirasjonsteori at penger faktisk, bokstavelig talt, var gjeldspapirer som banksterne etter eget forgodtbefinnende kunne utstede omtrent så mye de ville av — for dernest å kreve dem tilbakebetalt med renter og rentes rente. Nå i det siste, i kjølvannet av den såkalte finanskrisen, har imidlertid Erik Reinert og enkelte andre økonomer begynt å snakke åpent om dette. The cat’s out of the bag. Sannheten er i ferd med å komme for en dag. De gamle konspirasjonsteoriene er avslørt som sannheter, og disse sannhetene trer endelig inn i den daglige diskursen. Dessverre er det altfor sent.  

Så er spørsmålet: Siden gjelden vokser eksponentielt, hvordan skal vi tilbakebetale den? Jo, naturligvis ved å ha en eksponentielt voksende økonomi. Vi må forbruke stadig flere ressurser i et stadig akselererende tempo. Ergo, siden planeten vår faktisk IKKE har ubegrensede ressurser, må vi kolonisere andre himmellegemer. Vi må begynne med gruvedrift på asteroider, utvinne helium på månen, kolonisere Titan og Ganymedes ...
Det er bare ett lite problem: Romfartsalderen er over … USA har lagt ned romfergeprogrammet. Det ble for dyrt. Og den internasjonale romstasjonen tas snart ut av drift. Det koster noen hundre milliarder dollar å hente hjem ett gram stoff fra en asteroide. (Ikke spesielt god ROI (return on investment), akkurat.)

Det gjeldsbaserte forbruket vårt må vokse eksponentielt. Dette har banksjefene/sentralbanksterne vedtatt — og politikerne, som er banksternes redskap, er enige. Også sosialisten Kristin Halvorsen er enig i dette. Ellers hadde hun ikke, da hun var finansminister, i beste sendetid oppfordret nordmenn til å forbruke mer, handle flere unyttige varer på kjøpesentrene, flere luksusvarer produsert av slavearbeidere. Det er sånn sosialister/kommunister/selvbestaltede miljøvernere gjør, slik de også velter seg i luksus, gasser seg med slaveproduserte produkter og beriker seg selv med billige sydenturer og spaopphold ved femstjerners kurbad i Toscana. 

Det er vedtatt at verdensøkonomien skal vokse med 3 % hvert år. Akselererende vekst. Når begynner den storstilte satsingen på romfart, egentlig? Når begynner den enorme romfartssatsingen som må til for å skaffe til veie ressursene som muliggjør 3 % årlig vekst i verdensøkonomien? Når kommer USA seg tilbake til månen? Når får vi romheisene, Dysonsfærene, matrioshkahjernene, fusjonsreaktorene, antimateriemotorene?

Det «pussige» er at verdens eneste supermakt er dårligere på romfart i dag — enn de var på sekstitallet. Det «pussige» er at de måtte kansellere den planlagte tilbakevendingen til månen. Sannheten er at ingen i dag kan ta seg råd til å sende noe menneske til månen. Langt mindre til Mars, som ligger mange tusen ganger så langt borte, og som er mange tusen ganger så dyrt og vanskelig. Den private romfartsindustrien, som liksom skulle overta etter at statene feilet, har kjørt seg fast i grøfta. Virgin Galactic er allerede i ferd med å gå konkurs, før de har sendt en eneste romturist opp i «rommet». (Sannheten er at de, etter planen, bare skal sende mennesker 10 mil opp i lufta, akkurat til den internasjonalt vedtatte «grensen» mot verdensrommet, altså en tredjedel av høyden hvor de laveste satellittene går i bane. Selv DETTE klarer de ikke. Det er hverken etisk forsvarlig, teknisk mulig eller økonomisk bærekraftig.)

Romfarten har strandet her nede hos oss, på denne begrensede vesle planeten som er overbefolket og ødelagt av grådige bankstere som «stimulerer» sin egen lommebok ved å fylle den med penger de selv skaper ut av intet.
Snart kommer også verdensøkonomien til å strande.


*Strengt tatt trykker de ikke lenger så mange penger; pengene skapes i stedet elektronisk, ved et tastetrykk eller to, noe som naturligvis er enda verre.

søndag 6. april 2014

De neste tusen milliarder år i universets historie (ny versjon)



Om 10 år:

Avlingene svikter. Tørke, hetebølger og flom har rammet mange av verdens tidligere mest produktive jordbruksområder. Sultkatastrofer, borgerkrig, folkemord og hungersnød preger landene i tropiske strøk. Ekstremvær, jordskjelv og vultkanutbrudd herjer. Flere fisjonsreaktorer har hatt meltdowns, og Fukushima-situasjonen har forverret seg kraftig, noe som særlig har gått utover Stillehavets livsformer. 
Den globale politistaten er ennå sterk, selv om svinnende tilgang på fossilt brennstoff gjør at militærvesenet er i ferd med å forvitre. En verdensregjering av mektige bankstere – startet på ordre fra IMF, Verdensbanken, BIS, The Fed og andre banksterorganer – holder verdens stadig mer utpinte folk i et jerngrep. For å betjene utestående fordringer på over 850 000 milliarder dollar, har banksterne sett seg nødt til å beslaglegge alle verdier og all fiatvaluta som finnes i private hender i arbeider- og middelklassen, og denne prosessen er ennå pågående. Overvåkningen er ikke lenger allestedsnærværende, siden internett er nedlagt, da det ble for dyrt og energikrevende å holde det gående. Lokale nettverk finnes fortsatt i mange siviliserte strøk. Noen tidligere store oljeselskaper er gått konkurs, og flere står på randen. Manglende tilgang på fossil energi gjør storskalaproduksjon av solcellepaneler, vindmøller og elbiler svært vanskelig, så den såkalt grønne teknologien får ikke så stor utbredelse som folk var blitt forespeilt. Energikrevende kryptovalutaer som Bitcoin ble aldri brukervennlige og populære nok til at makthaverne orket å kompromittere dem og innføre dem som verdensvaluta, så de er bare en ubrukelig kuriositet som på hobbybasis benyttes av et par millioner nerder og andre spesielt interesserte som ennå har tilgang på nok strøm til å holde de energisløsende lokale nettverkene i drift. Kina er den eneste nasjonen som ennå tar seg råd til å drive med romfart, men programmet er utelukkende militært, og omfatter ikke annet enn spionsatellitter utrustet med diverse våpen, beregnet på nedskyting av fly og diverse bakkebaserte installasjoner. De to siste privateide romfartsaktørene (Virgin Galactic og SpaceX) gikk konkurs henholdsvis i 2019 og 2022, etter flere år på rad med rød bunnlinje. 


100 år:

Pandemier og mer lokale utbrudd av alvorlige sykdommer rammer mange av verdens ni milliarder mennesker. De siste par tiårene har over to milliarder strøket med i krig, naturkatastrofer og store epidemier. Analfabetisme er utbredt, men ennå finnes det folk som husker hvordan det var å leve med elektrisitet og innlagt vann. Noen minnes tilogmed verdensveven (de har hørt oldinger fortelle om den). Nasjonalstatene har for lengst kollapset, sammen med det meste av infrastrukturen. Store flyktningestrømmer vandrer nordover og sydover fra tørkerammede ekvatoriale strøk, hvor skog- og gressbranner løper løpsk. Over 200 fisjonsreaktorer har smeltet ned, og strålingen har fått antallet krefttilfeller til å eksplodere. Imidlertid finnes det ikke lenger noe kompetent helsevesen som kan diagnostisere tilfellene eller gi behandling, så de fleste rammede dør etter relativt kort tid med store smerter. Mangel på mat har gjort kannibalisme utbredt, og det har oppstått flere religioner sentrert rundt kannibalismedyrkelse og menneskeofringer. Borgerkrig og store regionale konflikter er en del av hverdagen, men infrastruktur for å levere avanserte våpen finnes ikke lenger. I enklaver og gated communities er det fortsatt millioner av velstående, høyt utdannede mennesker, men samfunnene deres er jevnt over i forfall, og mange har problemer med å forsvare seg mot alle angrepene fra rabiate plebeiere som strømmer til fra de omkringliggende, fattige områdene. Leveranser av mat og rent drikkevann til slike inngjerdede enklaver, har begynt å svikte. Utallige mennesker lever som selvbergere på småbruk eller kollektivbruk, men avlingene er dårlige for de fleste av dem, og det fysiske arbeidet er hardt. Det er nesten et halvt århundre siden den siste oljeutvinningen opphørte, da det ble negativ EROEI på produksjonen. I mange av enklavene finnes det ennå små reserver av raffinert fossilt brensel, og noen gated communities har dieselaggregater, vindmøller og fotovoltaiske paneler som forsyner de velsituerte beboerne med elektrisiteten de trenger for å leve sine dekadente, ekstravagante liv – som nå, ugjenkallelig, går mot slutten.


1000 år:

Strålingen fra cirka 450 nedsmeltende fisjonsreaktorer har gitt seg utslag i synlige evolusjonære endringer. Utallige nye bakteriearter og virus har utviklet seg, noe som byr på utfordringer for de rundt tre millioner menneskene som ennå er i live. Disse individene er imidlertid etterkommere av hardføre overlevere som har vært gjennom flere evolusjonære flaskehalser bare de siste 700 årene, så de er resistente mot mange mikrobebårne sykdommer. De lever spredt i huler, stråhytter og gammer i områdene som i tidligere tider ble kalt Nord-Europa, Asia og Nord-Amerika. De livnærer seg i all hovedsak som jegere og samlere, men noen få driver også med svijordbruk, permakultur, hortikultur eller andre primitive former for landbruk. Byttet til jegerne er først og fremst mennesker, og det er ganske vanlig å spise kjøttet rått, siden de færreste vet hvordan man lager ild. Muntlige fortellertradisjoner har gitt overleveringer fra en svunnen tid. Skapelsesmyter snakker om guder fra en magisk verden av lys og larm, en støyende verden som var helt annerledes enn den huleboerne betrakter rundt seg. Smuldrende ruiner av storbyer er ennå synlige mange steder, under tykke tepper av sopp, lianer, eføy, mose, lav og annen vegetasjon som har gjort den fjerne fortidens infrastruktur ugjenkjennelig. Mange betrakter disse ruinene som gudenes hjem, og våger ikke å nærme seg dem, av ærefrykt og redsel for å profanere de hellige bygningene. 


10 000 år:      

Omkring åtti tusen mennesker er ennå i live, hovedsakelig spredt utover lommer i Nord-Europa. Alle sammen er hardføre jegere og samlere som bor i huler, gapahuklignende konstruksjoner – eller andre enkle hytter. De forskjellige klanene er krigerske, svært fiendtlig innstilt overfor rivaliserende stammer. Alt storvilt er for lengst borte, og landjordens eneste store pattedyrart er mennesket. Disse menneskene har lunger og øvrige organer tilpasset en atmosfære med en annen kjemisk sammensetning enn den vi selv lever i. De færreste blir så gamle som tretti år, men de har heller ikke noe begrep om tid eller noe konsept om endring eller utvikling. De er primitive opportunister som handler impulsivt, uten evne til å tenke på eventuelle konsekvenser. De lever i nuet, griper sjansen når den byr seg, og dreper alt som rører på seg – med mindre det kommer fra samme stamme som dem selv. De innordner seg i hierarkiske strukturer i små klaner, sjeldent bestående av mer enn tyve individer. De dyrker død og kannibalisme, og har ingen guder utover dette. Alt kjøtt de skaffer til veie, spiser de selv, og de har ikke råd til å la en eneste kroppsdel gå til spille. Enhver hjerne og ethvert øye spises rått, og alle beinpiper suges tomme for marg. Samtlige organer og kalorier utnyttes til fulle.


100 000 år:
Cirka 1100 menneskeetterkommere lever fortsatt på en planet som har gjennomgått store endringer. De holder til langs kysten i et land som for æoner siden gikk under navnet Norge. De har intet språk, ingen religion. De er senete, magre, gryntende vesener som livnærer seg på det lille de kan finne i restene av en ødelagt natur som fortsatt preges av ettervirkningene av radioaktivt avfall som kom fra den fjerne fortidens atomreaktorer. Enkelte nye dyrearter har utviklet seg, og det finnes litt fisk i havene, litt fugl i luften. Menneskene finner noe mat i strandkanten, men de blir syke av mye av den, uten å forstå hvorfor. Kun en svært sjelden gang finner de rivaliserende stammer med mennesker de kan spise. De aller færreste når kjønnsmoden alder, og innavl med dertil hørende genetiske defekter har lenge vært et stort problem som truer med å gjøre slutt på hele arten. Det er varmt og fuktig, og i fjellene, selv på de høyeste toppene, finnes det ikke lenger is, selv om vinteren.


1 million år:     

Snart 900 000 år er gått siden mennesket omsider døde ut. I mellomtiden har nye dyrearter rukket å oppstå og gå til grunne, men fortidens yrende biosfære glimrer med sitt fravær. De fleste flercellede livsformer er enkle vesener som lever i havene, tilpasset det radioaktive vannet som er varmt og ennå fullt av kjemikalier fra restene av menneskeartens storslagne sivilisasjon. På landjorden finnes det dog en og annen fugl, samt talløse insekter som flyr og kravler gjennom ørkenlandskapene som preger det meste av planeten. Restene av menneskets veier og byer er for lengst blitt borte under vegetasjon, sand og jord. De har forvitret bort, blitt erodert ned eller slukt og ødelagt av hav og sterke vinder, falt sammen i kraftige jordskjelv eller destruert av supervulkanutbrudd.


10 millioner år:

Endringer i solsyklusen har ført til flere harde istider de siste årmillionene. Isbreene har endret landskapet såpass mye at mange kystlinjer og fjellkjeder vi kjenner fra vår egen tid, nå ser helt annerledes ut. Noen fjell er blitt borte; andre er kommet til. Akkurat på denne tiden har polområdene tykke iskapper, og topper i noen fjellkjeder har også isbreer året rundt. Ennå finnes det pattedyr på landjorden: Rotte- og muselignende gnagere, samt insektetere som spissmus, er de vanligste artene. Mangelen på store predatorer har gjort flyvedyktighet til en uvanlig egenskap blant de gjenværende fugleartene. De fleste artene har bare ubrukelige små vingestumper. Et par halvstore meteoritter har slått ned, skapt langvarige vintre og slik tatt knekken på mange skapninger som ellers kunne overlevd i periodene mellom de seiglivede istidene. 


100 millioner år:

En sivilisasjon av intelligente fugler har utviklet seg i Eurasia. De stammer fra vraltende, ikke-flyvedyktige, drontelignende fugler som egentlig, tross sitt utseende, har sitt opphav i kråkeslekten. De bruker nebb og klør til å lage enkle redskaper, men de har ingen avansert teknologi, noe som hovedsakelig skyldes at de mangler hender. Dog filosoferer de mye, og bruker deler av fritiden til å se drømmende opp på nattehimmelen, undrende på hva som finnes der ute i det fjerne rommet. De har tilnærmet fotografisk hukommelse og en sterk muntlig fortellertradisjon. Skriftspråk mangler de imidlertid, men de har heller ikke behov for noe sånt, så det plager dem ikke. De er monogame individualister og fritenkere som lever i fred med omgivelsene, i toppen av sin næringskjede. Vulkanske vintre, asteroide- og kometnedslag har, forut for dette, tatt knekken på andre arter som har vært i nærheten av å utvikle sivilisasjoner. Naturkatastrofene står i kø, og ganske snart skal også de drontelignende fuglene møte sitt endelikt i et brutalt, følelsesløst kosmos som er likegyldig til veseners lidelse og undergang. 


1 milliard år:

Jorden er øde og nesten helt steril. Kun bakterier og bakteriofager lever i den tørrsvidde ørkensanden og rundt hydrotermale skorsteiner på havbunnen. Mye av vannet er fordampet på den glohete, golde planeten, men ennå lever ekstremofile, éncellede organismer rundt noen av de avleirede mineralrørene som finnes på de mørkeste havdypene. Solen lyser rødorange på den turkise himmelen bakenfor en sterkt metanholdig atmosfære som består av nesten fem prosent karbondioksid. Det regner svovelsyre fra skyene, slik det i flere milliarder år har gjort på Venus. På Mars er klimaet gunstigere, og det har rukket å utvikle seg enkle flercellede livsformer i havene der. Noen av dem har sågar begynt å innta landjorden, og det er insektlignende vesener i luften langs de algekledde, tang- og tarepregede strandkantene og litt lenger inne på land, hvor det vokser lav, mose og primitive bregnelignende planter, sammen med diverse sopparter. I de store havene er det maneter og andre enkle bløtdyr, men virveldyr finnes ennå ikke på den tidligere røde planeten, og skal heller aldri få gleden av å oppstå der. 


10 milliarder år:

Cirka fem milliarder år etter at solen ble en rød kjempe som slukte Merkur, Venus og Tellus, er alt liv borte i solsystemet vårt. Det var tilløp til abiogenese i de dype havene på Jupiters måne Europa, men hydrokarbonene rakk aldri å danne aminosyrer eller andre komplekse strukturer som kunne igangsette biologisk evolusjon. Også på Io og Titan og et par andre måner, var ribonukleider i ferd med å ta form, men de manglet det lille ekstra, det som i sin tid gjorde at liv blomstret på den nå ikke-eksisterende Jorden – som faktisk, uten å vite det selv, var universets mest fruktbare klode.
Solen har nå, etter å ha brent alt sitt hydrogen og helium, krympet og blitt en hvit dverg. Den skal forbli i denne tilstanden i flere hundre milliarder år.


100 milliarder år:

Med akselererende fart fortsetter et nå helt livløst kosmos å ekspandere utover i alle retninger. Det fantes kun én romfarende flercellet livsform i universets historie, og dét var mennesket. Utallige verdener – gjennomsnittlig over seksti millioner i hver galakse – hadde biologisk evolusjon. Men aldri oppsto det noe større evolusjonært underverk enn menneskearten. Aldri en mer avansert sivilisasjon basert på redskapsbruk og abstrakte symboler. Til tross for universets ubegripelige størrelse og absurde antall verdener, var det ingen annen art som klarte å lage farkoster som lot dem unnslippe hjemklodens gravitasjonsfelt. Enkelte andre universer i multiverset ga naturligvis opphav til mange slike verdener, men mennesket var i sannhet et unikt underverk i sitt eget kosmos, et unntak fra regelen, en evolusjonær feilvare som klarte å gjøre det umulige – bygge fungerende tretrinnsraketter – om enn bare i noen få tiår før den globale sivilisasjonen begynte å forvitre, tynget av eksponentielt økende gjeld og kniving om svinnende naturressurser. 



1 billion år: 

Verdensrommet består nå bare av spredte elementærpartikler i et gedigent tomrom som vokser med stadig akselererende tempo. Kvarker og leptoner er tynt spredt utover mellom lommer av ikke-baryonisk materie bestående av mørkt stoff og mørk energi. Alle stjerner og galakser – ja sågar alle molekyler og atomer – er borte for lengst, så kosmos hadde blitt oppfattet som svart dersom det hadde eksistert livsformer som kunne se det. Andre steder i multiverset oppstår det nye universer som ekspanderer og går til grunne, hvert især med unike fysiske lover og geometriske egenskaper. Noen av dem yrer av liv; andre er helt sterile i hele sin historie. I noen få universer utvikler det seg utallige romfarende arter – biologiske såvel som elektroniske – som klarer å kolonisere store deler av galakser, og i enda færre oppstår det endog intergalaktiske sivilisasjoner.  



lørdag 15. februar 2014

Space travel is dead





Human beings will never set foot on Mars. And they will never return to the Moon. That much is certain.

The space age is a thing of the past.

Some robots will continue to visit the Moon and Mars and other places in the solar system during the next decades, but missions will be gradually fewer as resource scarcity tightens. Space is hostile to life, and colonizing extraterrestrial celestial bodies is way too expensive and difficult to be achieved under the coming years of famine, war, social upheaval and economic turmoil. Austerity measures will squeeze every last drop of blood out of the human population, while desperate banksters, politicians and economists will continue doing everything in their power to "stimulate the economy", i.e. printing increasing amounts of Monopoly money for the megabanks and trying to make people breed more to produce more taxpayers. Space travel isn't profitable enough in the short term, and more and more resources will be allocated to a financial sector desperate for more liquidity and higher profit margins.

I'm a space enthusiast and used to be a futurist and transhumanist. When I was younger I firmly believed in the possibility of human colonization of space, and I wanted it to occur in my lifetime.

However, as I've grown older I've become more disillusioned. I've learned about the harsh realities of economics, peak oil, peak everything and the petrodollar. I've followed the hype train surrounding Richard Branson's Virgin Galactic, and I've seen the numerous delays and cancelled flights of that company and others like it. I watched as the otherwise wildly successful genius John Carmack gave up on space travel after he realized it was too expensive and too hard to accomplish.

Yes, things like space tourism and asteroid mining are still hyped. Just like Mars terraforming and other juvenile visions. They will, however, never come to fruition in a world that's collapsing due to ever more rapid resource depletion fuelled by an accelerating population explosion. They are bubbles, empty talk, clever marketing schemes to make easily fooled investors jump aboard the hype train that ultimately leads nowhere but to war and chaos and the total destruction of biological diversity and eradication of most multicellular lifeforms, including humans.

We're forever stuck on Earth. This is where we'll perish, fighting against each other, inevitably turning to cannibalism in a last, desperate attempt to stay alive.

So just forget about space.


tirsdag 4. februar 2014

Why religion will triumph (tekst fra 2013)



Charles Darwin, T. H. Huxley and various other 19th century secularists, saw themselves as spearheading the global fight against religion and superstition. They seemed to believe they were predestined to conquer the scourge of religion once and for all. With incessant vigour they fought against the yoke of superstition, championing science and reason. They literally thought religion would be gone from the Earth in a generation or two. But here we are, 150 years later, in a postmodern world – and religion is stronger than ever. 

Why is this?

The answer is multifaceted. On the one hand, it should be noted that Arthur C. Clarke had it right* when he said: "Any sufficiently advanced technology is indistinguishable from magic". Science and technology have become so deeply mystical and alienating that people are estranged. They simply can't grasp how the latest inventions work, so they fail to appreciate the physics underlying every new gizmo. They rely on computers to solve their math problems, so they never develop logic or reasoning skills. Even Heidegger noted this in a moment of clarity. He pointed out, back in the sixties, how five people in the world, at most, understood the fundamental science – the basic mathematical equations – behind the propagation of radio signals. Engineers and technicians know enough to do their job properly, but only a handful of people understand the underlying principles that actually make the technology work. Since most people are alienated from science and technology, they grasp at straws, taking solace in what's comforting and understandable. And what's more comforting and understandable than the belief that a caring, loving God is watching over you, rewarding you after death, while punishing the infidels?

The second part of the answer has to do with resource scarcity and diminishing returns. We're beyond peak oil per capita now, and the EROEI (energy return on energy invested), is rapidly making the pursuit of new oil projects less and less profitable. This rapid resource depletion is not only apparent in oil; it's evident with regards to a lot of other natural resources as well. This unsustainable use of resources, driven by overpopulation, creates poverty. The poverty manifests itself as economic crises. What seemingly starts as a crisis in the financial sector, quickly proves to be a debt crisis, which in turn, eventually, proves to be a resource crisis. To put it short: Food production per capita is going down. It's becoming obvious that we don't have enough energy to maintain our standard of living indefinitely. Profits are channeled to the top of the pyramid, to cement and increase the wealth of the elite, consolidating their power. The impoverished masses working on minimum wage to pay off their mortgages, become criminals, just to get by. Desperation and poverty drives them into violent behaviour. And into religion. Once again, they find solace in the idea of a loving, caring God. If the politicians don't look after them, then surely God does. He must. After all, he's God. Looking after people is his job. He's fair and just.

This is why religion is winning and atheism losing. Atheism has no place in the future of the human species. It's a thing of the past. Religion is sexier, more aggressive, more violent. It's the way of the future. A hip way to cope with a harsher, more brutal world. As we approach the Malthusian catastrophe ahead of us, religion will increasingly be seen as something cool. The media will portray it as sexy, as something worth striving for, something to envy and pursue. The age of nihilism and meaninglessness is behind us now. To survive in the future, mankind must become even more religious than it already is. Religiosity will increasingly become an adaptive trait. It will be essential to the survival of any hypothetical humans in the post-Malthusian era.

So start praying to the god(s) of your choice now, while there's still hope.





(*Apart from the obvious tautology in his statement.)

De neste tusen milliarder år i universets historie (en tekst jeg skrev i fjor høst)



Om 10 år: 
Den globale politistaten prøver å få bukt med økende uroligheter. I takt med at stadig flere QE-oppblåste bobler kollapset, ble digitale kryptovalutater mer og mer populære. Én Bitcoin ble omsatt for over 30 000 dollar etter at banksterne innførte 100 % skatt på middel- og arbeiderklassens bankinnskudd i USA. Dette, som inntraff i 2016, var noe av foranledningen til tredje verdenskrig, som utspant seg fra slutten av 2016 til medio 2019. Krigen ble hovedsakelig utkjempet mellom USA, Japan, Israel og diverse europeiske land (deriblant Norge) på den ene siden; Kina, Russland og Iran (med diverse medløpere) på den andre. Ca 2 milliarder mennesker ble utryddet i krigen, hvor biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen ble brukt i stor utstrekning. Genmodifiserte virus skapte pandemier som tok knekken på halvannen milliard, og i november 2023 sliter verden fortsatt med etterdønningene av disse globale epidemiene. I desember 2019 ble FN, på ordre fra Goldman Sachs, transformert til en global teknokratisk regjering som sørger for at verdens utpinte folk holder seg i skinnet og betaler tiende til banksterne. USA er detronisert, og Kina er det nærmeste verden har en supermakt. Klimaendringene gjør det stadig vanskeligere å produsere nok mat til å fø verdens befolkning, og hungersnød er utbredt, selv i Vesten, og selv med en sterkt redusert befolkningstetthet. Ennå beslaglegger eliten folks midler, og hverken edelmetaller eller fiatpenger er trygge for banksternes klør. Overvåkningen er total, og nesten all innsamlet etterretning oversendes direkte til Goldman Sachs' hovedkvarterer, slik at de kan maksimere sin profitt ved å få forretningsmessige fortrinn over konkurrentene. Storbanken, hvor lakeier av Rothschild-familien er hovedaksjonærer, har allerede infiltrert alle sentralbanker og assimilert samtlige av verdens regjeringer, samt de fleste konkurrerende investeringsbankene. I tillegg har den tentaklene sine trygt plassert i verdens største mediehus og nyhetsbyråer.


100 år: 
Menneskearten er utryddet, etter en serie blodige kriger om olje, drikkevann, fosfor, korn og andre svinnende naturressurser. Det globale klimaet er drøyt 4 grader varmere enn nå, etter aktiveringen av minst 20 selvforsterkende tilbakekoblingsmekanismer, hvorav den mest destruktive var utslippene av jordskorpebundet metan i Arktis og Sibir. Vannstanden i verdenshavene er høy, og surhetsgraden er økende. Mennesket kom seg aldri tilbake til månen, og det fant aldri sted noen bemannet ferd til Mars. Kina klarte å sende en sonde til den røde planeten på 2030-tallet, men de mistet kontakten med den, og måtte kort tid etterpå legge ned romfartsprogrammet sitt, grunnet galopperende kostnader. De fleste pattedyrarter er borte, sammen med brorparten av fugler, fisk, krypdyr og amfibier. En del insekter, edderkoppdyr, krepsdyr, bløtdyr og encellede organismer holder ennå stand mot rødere pH-verdier og strålingen fra de radioaktive utslippene som kommer fra verdens rundt 450 nedsmeltende fisjonsreaktorer. Naturlig seleksjon begunstiger noen av mutantene, og har frembrakt en rekke nye bakterie- og virusarter.


1000: 
Utslippene fra mange reaktorer og deponeringssteder er blitt verre, og radioaktiviteten er et økende problem for de få gjenlevende høyerestående organismene. Kakerlakker er blant de få insektene som ennå klarer seg godt. Det har utviklet seg en hel flora av nye bakterier som nyter godt av radioaktive stoffer med lang halveringstid, slik det i sin tid oppsto bakterier som levde utelukkende på nylon, en av menneskeartens store oppfinnelser. Evolusjonen går fort under de ekstreme forholdene, for den naturlige seleksjonen er intens, og mutasjonene kommer på løpende bånd som følge av den sterke radioaktiviteten. Menneskenes byer er ugjenkjennelige, overgrodde som de er av alskens muterte lianer og alger og lav som får næring fra den allestedsnærværende strålingen. Det spirer i asfalt og betong, men store trær er fraværende; vegetasjonen er, med unntak av lianene, stort sett primitiv. Mose og sopp preger mange av veiene og byene rundt om i verden, men soppenes artsmangfold er sterkt redusert, og de fleste variantene er mikroskopiske, usynlige for et utrenet øye. En øredøvende stillhet preger verden, og det er sjelden solen kikker frem fra hullene i det tykke, mørke skydekket som har innkapslet planeten i mange århundrer. Ekstremofile organismer som klarer seg uten sollys, gjør det godt, og det blomstrer opp en mengde nye arter av disse usynlige skapningene hver eneste måned. Isen i Arktis og Antarktis er halvert, og det er bare små isbreer igjen i Himalaya.


10 000: 
De kjernefysiske utslippene fortsetter å forverres i takt med at reaktorene og lagringsstedene forvitrer mer og mer, men stadig mer spesialiserte organismer får fotfeste i de nye økosystemene som tar form over hele kloden. Kakerlakker er de dominerende synlige organismene i de fleste av landjordens næringskjeder, mens havene domineres av ørsmå maneter som nyttiggjør seg av strålingen fra plutonium og uran. Solen er kommet tilbake, og verden er ca 18 grader varmere enn i 2013. All is er borte sommerstid, men om vinteren hender det ennå at det snør litt på sydpolen og på de høyeste toppene i Himalaya. Artsmangfoldet er økende, men flercellede organismer er ennå relativt sjeldne sammenlignet med den store mengden encellede vesener.


100 000: 
Landjorden domineres av kakerlakklignende skapninger som metaboliserer cesium-137. I havene, som nå dekker over 90 prosent av planetens overflate, er det fortsatt maneter som er de dominante livsformene. Én art har spesialisert seg på nedbrytning av polonium-210, og har vokst seg stor sammenlignet med sine nærmeste slektninger. Restene av atomreaktorer kunne fortsatt blitt skimtet om det hadde eksistert livsformer som kunne se dem. Enn så lenge er det bare de mest primitive encellede ekstremofiler som har klart å etablere seg på de forvitrede brenselstavene av utarmet uran og plutonium inne i dypet av deponiene og reaktorkjernene.


1 000 000: 
En slekt av kakerlakketterkommere er blitt store og har utviklet oppreist gange. De er øverst i næringskjeden på landjorden, som nå er i ferd med å fortrenge havene igjen. Klimaet er blitt kjøligere, og Antarktis har atter fått en iskappe som ligger der året rundt. Frodige regnskoger har vokst frem rundt ekvator. Det er permafrost på Grønland, og stor vulkansk aktivitet som skaper nye øyer i havet utenfor Island. Et nytt kontinent tar form i Atlanteren. Kakerlakkene kommuniserer "telepatisk" ved å utsondre feromoner og andre stoffer som oppfanges av artsfrendenes reseptorer. Deres viktigste konkurrenter er store vandremaur, skorpioner og skolopendere som nyter godt av den økende oksygenmengden i atmosfæren. Kakerlakkenes arkeologer gjør utgravninger, og finner svake spor av en fordums sivilisasjon, gjemt dypt inne i fjellene.


10 000 000: 
For knapt ni millioner år siden ble kloden, mange millioner år på overtid, truffet av en komet som utslettet alt høyerestående liv like før kakerlakkene skulle til å foreta sin første romferd. De standhaftige insektene hadde ikke brukt nok penger på overvåkning av trusler fra himmelrommet, for pengene deres gikk stort sett til subsidiering av byråkrater og en voksende banknæring. Kometnedslaget formørket og kjølte ned planetens atmosfære i flere tiår, og kun de aller minste, mest hardføre ekstremofilene overlevde i de ugjestmilde forholdene som fulgte i kjølvannet av kataklysmen. Like etter nedslaget eksploderte omsider Yellowstone-supervulkanen på det kontinentet som en gang i tiden het Nord-Amerika, for derved å ytterligere desimere et allerede hardt prøvet artsmangfold. Det skulle ta mange år før det igjen utviklet seg flercellede livsformer. Flere vulkanutbrudd og andre geologiske omveltninger i jordskorpen, i kombinasjon med en rekke små asteroidenedslag, gjør at mengden silisium på jordoverflaten er økende.


100 000 000: 
En rase av maurlignende, silisiumbaserte vesener har utviklet seg fra noen av ekstremofilene som overlevde et stort asteroidenedslag og et supervulkanutbrudd som rammet planeten for noen titalls millioner år siden. De har en kollektivistisk, totalitær sivilisasjon med strengt inndelte klasser som alle er underlagt den nesten-allmektige dronningen som, takket være en gunstig mutasjon som innimellom lar henne retardere og reversere aldringsprosessen, har tilnærmet evig liv. Hun beordrer etterhvert krigerkasten til å forsøke å kolonisere hele universet. Like før de er i ferd med å sende av gårde de første stjerneskipene, blir sivilisasjonen deres rammet av et nytt supervulkanutbrudd. De fleste maurene dør under den påfølgende vulkanske vinteren, og hele sivilisasjonen rakner i sømmene. Hovedmaurtuen raser sammen, og selv den hardføre dronningen dør etter de påfølgende tumultene og ødeleggelsene, siden hun ikke lenger har tjenere som kan bringe næring til den stasjonære, overdimensjonerte kroppen hennes.


1 000 000 000: 
En varmere sol har gjort det umulig for flercellet liv å eksistere på jorda. Kun et fåtall bakterie- og viruslignende skapninger holder stand på den stadig mer ørkenlignende kloden. Ganske snart kommer også disse til å bukke under for de mer ugjestmilde forholdene som utvikler seg. Det er intet håp for den hardt prøvede planeten, som blir mindre og mindre blå for hver dag som går. Men én planets død kan, i noen tilfeller, være en annens brød: Mars har, for første gang på flere milliarder år, fått klimatiske forhold som muliggjør flytende vann og encellet liv på overflaten. Bakteriefloraen blomstrer på den forhenværende røde planeten, som nå har kratre og canyons fulle av livgivende dihydrogenmonoksid. Flercellet liv klarer imidlertid ikke å oppstå på den geologisk døde kloden med den tynne atmosfæren.


10 000 000 000: 
Drøyt fem milliarder år etter at sola slukte jorda og de øvrige terrestriske planetene, er kosmos stort sett stille og tomt. Med økende fart ekspanderer det utover i alle retninger. Spredte livsformer tar form på talløse verdener i universets billioner av galakser, men ingen rekker å utvikle seg til noe stort. De få sivilisasjonene som blomstrer opp, blir alltid stoppet av supernovaer, hypernovaer, gammaglimt, supervulkaner, krig, pandemier eller nedslag av diverse himmellegemer -- før de rekker å forlate sine hjemlige solsystemer. Interstellare reiser forblir en drøm for de mest naive optimister.


100 000 000 000: 
Universet er iskaldt og sterilt. Den mørke energien er i ferd med å rive atomene fra hverandre. Nøytroner og protoner knaker i sammenføyningene. Alt som lignet liv forsvant for mange milliarder år siden. Hele rommet holder en temperatur på minus 273 grader Celsius.


Om 1 000 000 000 000 år: 
Verdensrommet består nå bare av spredte elementærpartikler i et gedigent tomrom som vokser med stadig akselererende tempo. Kvarker og leptoner er tynt spredt utover mellom lommer av ikke-baryonisk materie bestående av mørkt stoff og mørk energi. Alle stjerner og galakser -- ja sågar alle molekyler og atomer -- er borte for lengst, så kosmos hadde blitt oppfattet som svart dersom det hadde eksistert livsformer som kunne se det.